Raynauds sykdom, anfallsvis fargeforandring av fingrer og tær, som skyldes en reversibel sammentrekning av blodårene. Det skilles mellom Raynauds sykdom, der dette fenomenet er det eneste symptomet, og Raynauds syndrom, der dette fenomenet opptrer sammen med andre symptomer, ofte på grunn av bakenforliggende sykdom.

Anfallene utløses oftest av kulde, men kan også utløses av psykiske påkjenninger. Tilstanden sees hyppigst i alderen 15–40 år med overvekt av kvinner i forholdet 4 til 1. Prevalensen er usikker, men enkelte undersøkelser tyder på at den kan være så høy som 5 %.

Raynauds sykdom skyldes at de små arteriene i huden trekker seg sammen og avsnører blodtilførselen til de ytre lagene av huden. Årsaken til dette er ukjent, men aktuelle hypoteser er at huden utvikler økt følsomhet for kulde, at det frisettes mediatorer, muligens fra blodplater, som virker på muskelcellene i blodårene, og at det er økt aktivitet i det sympatiske nervesystemet. Muligens er det et samspill mellom flere av disse mekanismene.

Symptomene er vanligvis mest fremtredende på fingrene, men ca. 40 % har også plager på tærne. Én eller flere fingrer eller tær kan være affisert. Tomlene går oftest fri. Etter avblekingen, som kan vare i minutter til timer, vil fingrene etter oppvarming først bli blå og deretter røde.

Fenomenet er ofte ledsaget av betydelige smerter. Ved sekundært Raynauds syndrom kan det i tillegg være symptomer knyttet til den underliggende sykdommen. som kan være en kronisk bindevevssykdom, for eksempel sklerodermi. Forløpet er som oftest godartet, men hyppige og langvarige anfall kan i noen tilfeller forstyrre hudens ernæring så mye at det oppstår smertefulle nekroser.

Diagnosen bygger på den kliniske undersøkelsen og sykehistorien, der sekvensen av fargeforandringene er det vesentlige.

Anfallene forebygges ved at man unngår avkjøling, ikke bare på hender og føtter, men generelt. Pasienten bør ikke røyke, da nikotin får blodårene i huden til å trekke seg sammen. Røyking vil derfor disponere for, eller eventuelt forverre, fenomenet.

Hvis det er en underliggende årsak, må den behandles. Det kan være aktuelt å behandle med medikamenter når det ikke er mulig å gjøre noe med årsaken, men effekten er varierende. Kalsiumantagonister, spesielt nifedipin, kan ha en viss effekt. Alfablokkere kan også hjelpe. Ved alvorlige symptomer med fare for gangrenutvikling (se koldbrann), kan det bli aktuelt å gjennomføre kirurgisk behandling, sympatektomi.

Navn etter den franske legen Maurice Raynaud (1834–81), som først beskrev sykdommen.

– bindevevssykdommer
– arteriell svikt
– nevrologiske forstyrrelser
– bivirkning av legemiddel
– mekaniske traumer (vibrasjoner)
– hematologiske årsaker

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.