hjernebetennelse

Slike betennelsesreaksjoner kan ha mange årsaker. I noen tilfeller kan smittestoff påvises i selve hjernevevet, for eksempel ved enkelte virusinfeksjoner som poliomyelitt, bamblesyke (myalgia epidemica) og i enkelte tilfeller av mer generalisert infeksjon med herpesvirus og hiv. Ved syfilis kan selve den sykdomsfremkallende mikroben også slå seg til i hjernevevet. Dette forekommer også en sjelden gang ved enkelte soppinfeksjoner. Toksoplasmose er en protozosykdom som blant annet kan ramme gravide kvinner uten at disse selv blir syke, men barnet kan bli født med en meget alvorlig encefalitt.

I mange tilfeller av encefalitt finner man ikke noe bestemt smittestoff, men man regner likevel med at det kan dreie seg om virusinfeksjoner som kan opptre i epidemier. I andre tilfeller kan symptomer på hjernebetennelse, ofte lette og forbigående, være tilleggssymptomer ved andre infeksjoner uten at selve smittestoffet har slått seg ned i hjernen. Dette kan skje ved infeksjonssykdommer som skarlagensfeber, kikhoste, vannkopper, mononukleose, røde hunder og meslinger uten at det er tendens til utvikling av den alvorlige, kroniske formen.

Symptomene ved encefalitt er svært forskjellige, avhengig av hvilke deler av sentralnervesystemet som er angrepet, og av hva slags infeksjon det er. Vanlige symptomer er psykiske forstyrrelser, fra lette bevissthetsforandringer til sterk uro med hallusinasjoner, språkvansker og feber. Symptomene kan variere fra de aller letteste til de alvorligste med dødelig utfall.

Man kan ha hjernebetennelse med meget alvorlige sykdomstegn som går over uten varige defekter. Kramper og lammelser kan forekomme. Hvis hjernehinnene er angrepet, kommer det også symptomer fra disse, som blant annet nakkestivhet. Kvalme og hodepine blir ofte dominerende symptomer. Når bakterielle infeksjoner rammer hjernen, har de en tendens til å gi lokaliserte byller, hjerneabscesser.

Senfølger kan forekomme.

Antibiotika benyttes alltid i de tilfellene der det er infeksjoner med bakterier eller andre mikroorganismer som er følsomme for slike preparater. Noen virushjernebetennelser (spesielt de som er forårsaket av herpesvirus) kan også behandles med spesifikke preparater, men ved mange virushjernebetennelser har man ingen spesifikk behandling. Fordi det er viktig å komme raskt i gang med behandling og man har effektiv behandling ved infeksjoner forårsaket av herpes simplex, starter man ofte med behandling mot dette viruset før årsaken til hjernebetennelsen er endelig avklart. Finner man ingen holdepunkter for herpesdiagnosen, kan man avslutte behandlingen.

Symptomene kan reduseres ved behandlingsformer som demper trykket i hjernen. Det reduserer også risiko for epileptiske anfall.

Prognosen er avhengig av årsaken og alvorlighetsgraden til tilstanden. Følgetilstander kan forekomme, og vil variere fra å være forbigående til kroniske, og fra milde til alvorlige. Enkelte pasienter kan oppleve vedvarende kognitive plager.

Epidemisk hjernebetennelse opptrådte i Europa særlig i årene etter første verdenskrig, og ble først beskrevet av den østerrikske nevrologen C. V. Economo i 1917 (encephalitis lethargica eller sovesyke). Andre former av epidemisk hjernebetennelse forårsaket av forskjellige virusarter er senere beskrevet fra forskjellige deler av verden. Følgetilstander etter epidemisk hjernebetennelse kan ytre seg som parkinsonisme med stiv muskulatur og skjelving som hovedsymptomer.

• hjernehinnebetennelse
• hjernen
• nervesystemet