Store norske leksikon
Lymfocytter angriper en kreftcelle iStock. Begrenset gjenbruk

lymfocytter

Hvite blodceller
Av /OpenStax.
Lisens: CC BY 4.0

Lymfocytter er en undergruppe av hvite blodceller (leukocytter) som spiller en avgjørende rolle i immunsystemet. De er hovedansvarlige for kroppens evne til å beskytte seg selv mot kroppsfremmede inntrengere, som for eksempel bakterier og virus, og kalles derfor de immunkompetente cellene i immunsystemet.

Faktaboks

Uttale
lymfosˈytter
Etymologi
av lymfo-, 'lymfe-' og gresk kytos, ‘celle’
Også kjent som
lymfecelle

Lymfocyttene er små og kulerunde, med en liten, mørk cellekjerne. Lymfocyttene utgjør om lag én tredjedel av de hvite blodcellene i blodet. De fleste lymfocyttene befinner seg imidlertid utenfor blodbanen i spesialisert lymfatisk vev, for eksempel i lymfeknuter, milten, mandlene og peyerske plakk.

Det er tre hovedtyper lymfocytter: B-celler, T-celler og naturlige dreperceller (NK-celler, natural killer cells). De ser like ut, men har helt forskjellige oppgaver innen immunforsvaret.

Utvikling

Alle de tre typene lymfocytter utvikles fra umodne forstadier eller stamceller som hele livet dannes i benmargen. T-cellene modnes videre i thymus (derfor navnet T-celler), før de blir til «ferdige», immunkompetente lymfocytter. Det finnes imidlertid alternative modningsveier for T-celler utenom thymus.

I mennesket modnes B-celler og de fleste NK-celler ferdig i benmargen. Det er imidlertid også holdepunkter for at en undertype av NK-celler modnes i thymus.

B- og T-cellenes antigenreseptorer

For at B- og T-cellene skal kunne reagere på kroppsfremmede stoffer (antigener), må antigenene binde seg til proteiner kalt antigenreseptorer (AgR) som sitter i cellemembranen på overflaten av lymfocyttene. Det arvestoffet (DNA) som koder B- og T-cellenes AgR er stykket opp i mange små «minigener» som kan settes sammen på ulike måter. Sammensettingen av minigenene kalles DNA-omorganisering.

B- og T-celler kan lage et enormt antall ulike utgaver av antigenreseptorer. Dette er mulig fordi det finnes et stort antall kombinasjonsmuligheter, og fordi det kan lages små forandringer i skjøtepunktene mellom minigenene.

Omorganisering av antigenreseptorene skjer under modningen av B- og T-cellene. Dette forekommer kun én gang for hver celle. Dermed har hver enkelt B- og T-celle kun én bestemt utgave av antigenreseptoren. Siden det finnes så mange kombinasjonsmuligheter, er hver enkelt antigenreseptor unik.

Når den modne lymfocytten så deler seg (mitose), beholder dattercellene samme antigenreseptor. En slik gruppe av lymfocytter med identisk antigenreseptor kalles en klon. Kroppens samlede sett av modne B- og T-celler består av mange millioner ulike kloner. Siden det totale antallet B- og T-celler er begrenset, betyr det at hver klon i gjennomsnitt består av ganske få celler.

Det adaptive immunforsvarets overordnete strategi

Omorganiseringen av antigenreseptorene skjer tilfeldig og uavhengig av antigen. Mange av B- og T-cellene som modnes, lager antigenreseptorer som kan reagere mot kroppens egne bestanddeler. For å unngå at disse cellene utløser immunreaksjoner mot kroppens eget vev må toleranse for eget vev læres eller «erverves». Mekanismene for denne læringen er ikke helt klarlagt, men innebærer dels at celler som kan reagere på eget vev fjernes, dels at de blir ute av stand til å utløse immunreaksjoner, og dels ved at de aktivt undertrykkes av andre celler. Hvis kroppens immunforsvar reagerer mot kroppens normale vev kalles dette autoimmune reaksjoner.

Det adaptive immunsystemets overordnete strategi er dermed å danne et repertoar av B- og T-celler som har antigenreseptorer rettet mot alt mulig. Deretter fjernes potensielt autoreaktive celler gjennom ervervet toleranse. Resultatet er et repertoar av lymfocytter som kan reagere mot alt mulig fremmed. På denne måten kan det adaptive immunsystemet være i stand til å oppdage helt nye typer antigener. Denne egenskapen, kalt antesipering (fra engelsk anticipate), er svært viktig. Fordi mikroorganismer har svært rask formeringshastighet, kan de raskt utvikle helt nye varianter og antigener som immunsystemet må være i stand til å reagere mot.

B-celler

Elektronmikroskopisk bilde av en B-lymfocytt.
B-lymfocytt
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

B-cellene er ansvarlige for den såkalte humorale immunitet, det vil si den immuniteten som formidles av antistoffer.

B-cellenes antigenreseptorer kalles immunglobuliner eller antistoffer. Etter at en B-celles reseptor har reagert med et bestemt antigen, vil noen av dattercellene utvikle seg videre til plasmaceller. Hver plasmacelle vil da produsere store mengder av et antistoff som er identisk med det den aktiverte lymfocytten opprinnelig hadde i membranen. Dette antistoffet vil deretter eksporteres ut i blodet og vevsvæsken.

T-celler

Elektronmikroskopisk bilde av en T-lymfocytt.
T-lymfocytt
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

T-cellene er ansvarlige for den cellulære immuniteten, altså den immuniteten som formidles av immunsystemets celler.

T-cellenes antigenreseptorer gjenkjenner antigener på en helt annen måte enn B-cellenes antigenreseptorer. Virkningsmekanismene er også forskjellige.

Adaptiv immunitet og immunologisk hukommelse

B- og T-cellene tilhører det såkalte adaptive immunforsvaret, som gir forsterket immunsvar mot inntrengere de har møtt tidligere. Den viktigste mekanismen bak denne «immunologiske hukommelsen» er at B- og T-cellene må gjennomgå flere obligatoriske celledelinger etter møte med sitt antigen. Noen av dattercellene utvikles til effektorceller som beskrevet ovenfor, mens resten utvikles til hukommelsesceller. Disse er kvalitativt noe endret i forhold til de naive lymfocyttene, som er lymfocytter som tidligere ikke har møtt sitt spesifikke antigen.

Hukommelsescellene har blant annet noe endret patruljeringsmønster og krever ikke like omfattende «hjelp» for å reagere neste gang de møter antigen. Men først og fremst er de gjennom celledelingene blitt langt flere, klonene er blitt større (klonekspansjon). Det betyr at langt flere celler kan gjenkjenne samme inntrenger ved neste invasjonsforsøk. Immunsvarene blir dermed langt raskere og kraftigere enn ved første gangs møte, hvilket gjør at parasittene utryddes før de rekker å gjøre tilstrekkelig skade til å fremkalle sykdom – vi er blitt immune.

NK-celler

NK-celler regulerer immunsvar gjennom frigjøring av cytokiner og kan drepe ulike målceller, for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller. I lysmikroskopet er NK-cellene så like B- og T-celler at de bare kan skjelnes fra dem ved hjelp av spesialfargemetoder. T-celler og NK-celler har felles umodne forløpere i benmargen, og begge har reseptorer rettet mot HLA-molekyler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Immunologi

Tor Brynjar Stuge
Professor i immunologi, UiT – Norges arktiske universitet