Anatomisk atlas er en mer eller mindre komplett samling tegninger av anatomiske strukturer i menneskekroppen, både makroskopiske snitt og overflatestrukturer. Dersom avbildningene er av fotografisk art, kaller vi det et fotografisk atlas. I medisinsk språk er også atlas er betegnelsen på den øverste halsvirvelen.
Flertallsformen for atlas er atlanter
Atlas-navnet er hentet fra gresk mytologi, hvor det heter at titanen Atlas satte seg opp mot gudene og ble straffet av Zevs ved å måtte bære himmelhvelvingen på sine skuldre. Han har blitt avbildet på forskjellig vis i tidlige kartsamlinger, men er mest kjent fra forsiden på et verk av den nederlandske kartografen Gerard Mercator (1512–1594), utgitt posthumt i 1595. Mercator gjorde den forskjellen at han lot Atlas bære den kuleformede jordkloden (som neppe var kjent i oldtidens Hellas), for det var egentlig en annen Atlas han hadde i tankene og lot avbilde på sitt kartverk: den mytiske kong Atlas av Mauretania (Libya), som var filosof, matematiker og astronom.
De tidligste anatomiske tegningene vi kjenner er fra middelalderen, kanskje er de kopier av tapte klassiske plansjeverk. Anatomien i disse er vanligvis avbildet i serier på fem: knokler, vener, arterier, indre organer og nerver – ofte med armer og ben spredd ut til sidene. Unntaksvis ble en sjette figur tilføyd: en gravid kvinne eller de mannlige eller kvinnelige kjønnsorganene. Som regel var slike tegninger basert på eldre, uklare påstander fra antikken, så som at livmoren skulle inneholde syv separate kammer eller at leveren hadde tre lapper.
Den første trykte utgaven med slike plansjer var et læreverk for leger fra 1491 (Fasciculus medicinae), hvor det spesielt ble lagt vekt på hvilke steder årelating kunne finne sted, alt etter hvilken sykdom pasienten hadde.
Universalgeniet Leonardo da Vinci (1452–1519) produserte minst 750 anatomiske tegninger, delvis basert på egen-fremstilte preparater. Tegningene har antagelig aldri blitt anvendt i undervisningsøyemed, men var vel mer et resultat av da Vincis vitenskapelige nysgjerrighet og skapertrang.
Den første utgaven av et anatomisk atlas med relativt nøyaktige gjengivelser utkom i 1543, da flamlenderen Andreas Vesalius (1514–1564) utga sitt berømte verk De humani corporis fabrica (Om menneskekroppens oppbygning). Det ble et vendepunkt i anatomiens historie. Også Vesalius hadde basert tegningene på disseksjon han selv hadde gjennomført, og ikke som kopier av eldre materiale. Rimeligvis forekom det likevel feil på organområder som datidens anatomer ennå ikke hadde innsikt i, så som blodomløpet og nervesystemet. Illustrasjonene, som trolig var produsert av Tizian-eleven Johannes Stephanus Kalkar (1499-1546), var likevel så gode at de ble brukt i lærebøker helt opp mot 1800-tallet.
Det ble utgitt anatomiske plansjeverk gjennom hele 1800-tallet, og ettersom kunnskapstilgangen innen medisinen var under sterk utvikling, og delvis på vei mot spesialisering, ble det behov for stadig nye oppslagsverk.
Et av de generelle atlasene som er verdt å nevne i denne tiden er Anatomy, utgitt av den engelske anatomen Henry Gray (1827–1861) i 1858, hvor han kombinerte tekst med 363 graverte figurer, utført av kirurgen Henry Vandyke Carter (1831-1897). «Gray's Anatomy» er fortsatt et begrep (også på TV), og regnes av mange som «anatomenes bibel», med flere av de originale illustrasjonene i behold, selv etter mer enn 40 utgaver.
Den tyske anatomen Johannes Sobotta (1869–1945) utga i perioden 1904–1907 et atlas i tre bind (Atlas der descriptiven Anatomie). Også Sobottas atlas har sett mange ny-opplag, og er fortsatt i flittig bruk blant norske medisinstudenter.
Et mindre kjent atlas i dag er syvbinds-atlaset til østerrikeren Eduard Pernkopf (1888–1955) som het Topographische Anatomie des Menschen. Pernkopfs atlas har stor detaljrikdom og mer enn 800 fremragende illustrasjoner. Pernkopf og hans medarbeidere var både før og under andre verdenskrig nazister, og hadde i stor utstrekning brukt disseksjonsmateriale fra henrettede fanger under utarbeidelse av verket, noe som kom for en dag i 1995.
Atlaset til amerikaneren Frank H. Netter (1907–1991) hører også til de fagbøkene som har fått stor utbredelse. Det er utgitt på flere språk og har – som flere lignende plansjeverk – fått både latinsk og engelsk nomenklatur. Etter å ha arbeidet som illustratør for medisinalfirmaet CIBA i mange år, ble Netters anatomiske tegninger samlet og utgitt under tittelen Atlas of Human Anatomy i 1989.
I de senere år har nok Thiemes atlas (utgitt av det tysk-amerikanske forlaget Thieme), Atlas of Anatomy, basert på et verk av de tyske anatomene Michael Schuenke, Erik Schulte og Udo Schumacher blitt mye brukt. De fremragende illustrasjonene som er produsert av de prisbelønte illustratørene Markus Voll (f. 1961) og Karl Wesker (f. 1953) har gjort dette atlaset til et av de mest brukte i Norge.
I dag har digitale utgaver mer og mer overtatt bøkenes verden. Ikke minst kan dataprogrammer tilby dagens studenter en anatomi-forståelse som fortidens anatomer kunne misunne dem.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.