ankelforstuing

Kva strukturar som blir skadde, avheng av kva veg forstuinga skjer, og kor store kreftene er.

Ankelligamenta og leddkapselen inneheld rikeleg med blodårer, som fører til betydeleg bløding dersom desse strukturane blir rivne over. Ein lateral ligamentskade fører derfor vanlegvis til hevelse framfor og under laterale malleol (ytre ankelknute), medan ein medial skade gir tilsvarande hevelse under mediale malleol. Hevelsen kan komme i løpet av få minutt og vere godt synleg. Etter nokre dagar ser ein ofte blodblemmer (ekkymose) i det aktuelle området, og desse vil gradvis skifte farge og forsvinne.

Ved undersøking hos lege er det viktigaste at ein skil mellom ligamentskadar og brot, sidan brot som er ute av stilling, bør reponerast og i enkelte tilfelle kan krevje kirurgisk behandling med det same. I dei fleste tilfelle kan legen utelukke brot gjennom den kliniske undersøkinga ved å palpere skjelettstrukturane. Dersom slik palpasjon ikkje gir mistanke om brot, er røntgenundersøking ikkje nødvendig. Stabilitetstestar har også avgrensa verdi i akuttfasen.

I akuttfasen (dei første 48 timane) er målsetjinga å avgrense bløding frå ligament og leddkapsel så mykje som mogleg og dermed unngå hevelse. Dette oppnår ein mest effektivt gjennom intensiv PRICE-behandling (sjå behandling av idrettsskadar), inkludert avlasting med krykkjer. Slik behandling bør setjast i gang med det same, helst innan få minutt, for å gi eit best mogleg utgangspunkt for rask opptrening av skaden. Særleg er god kompresjon viktig.

Behandling med betennelsesdempande medisinar blir tilrådd dei første fire til fem dagane, såframt det ikkje finst kontraindikasjonar. Denne behandlinga gir vanlegvis god smertestillande effekt og bidreg til raskare mobilisering av pasienten. Vidare behandling tek sikte på å mobilisere pasienten så raskt som mogleg, uavhengig av kor mange ligament som er skadde. Medan ein tidlegare nytta immobilisering i gips eller operativ behandling ved større ligamentskadar, har det vist seg at tidleg opptrening utan gips eller operasjon på sikt gir likeverdig mekanisk stabilitet, og i tillegg gir dette full funksjon tidlegare enn med dei andre behandlingsalternativa. Dei fleste vil derfor føretrekkje tidleg opptrening av alle ligamentskadar.

Opptrening av ankelen kan byrje når den akutte blødinga har stansa, det vil seie etter eitt til to døgn. Pasienten bør få tilvising til fysioterapeut med tanke på grundig instruksjon i opptreningsøvingar, og helst også få teiping av ankelen eller tilpassing av ortose (støtteskjene) for å unngå nye skadar i opptreningsfasen. Det er viktig å gjennomføre slike treningsøvingar for å førebyggje nye ankelskadar.

Det er ikkje dokumentert sikker effekt av ultralyd, elektroterapi, straum, laser eller andre, liknande behandlingsmetodar.

Prognosen er god. Ligamenta lækjar seg som oftast i løpet av seks til åtte veker, og pasienten kan ofte oppnå full funksjon tidlegare dersom akuttbehandlinga er god. Nokre pasientar, 10 til 20 prosent, får likevel vedvarande problem etter ein akutt ankelskade i form av stivheit og smerte eller vedvarande instabilitet med stadige ankelforstuingar. Slike problem kan i dei fleste tilfelle behandlast effektivt, og det er derfor viktig å ta kontakt med lege dersom ein har seinplager.

• ankelen
• ankelleddet
• foten
• idrettsskade
• rehabilitering av idrettsskader
• fysioterapi
• ankelbrudd

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ankelforstuing – vrikka ankel