Ankelforstuing, forstuing av ankelledd, fører vanligvis til skade på leddkapsel og leddbånd (ligamenter).

Ankelforstuing er den klart vanligste skadetypen innen idrett, og utgjør omtrent 20 % av alle idrettsskader. I enkelte idretter, særlig fotball, basketball, volleyball og håndball, kan ankelforstuinger utgjøre opptil halvparten av alle akutte skader. Dette gjelder også individuelle idretter hvor landing etter hopp eller løping på ujevnt underlag er sentrale elementer, for eksempel orientering.

Ankelforstuinger utgjør nesten 10 % av alle akutte skader som behandles hos lege, og man regner at det hver dag skjer én slik skade per 10 000 innbyggere. Dette betyr at det i Norge skjer 400–500 slike skader hver dag eller over 150 000 årlig. 

Hvilke strukturer som skades, avhenger av hvilken vei forstuingen skjer og hvor store kreftene er. De aller fleste skadene er inversjonstraumer («overtråkk»), hvor man lander på lateralsiden (utsiden) av foten slik at den vris innover. Som oftest fører inversjonstraumer til skade på leddbåndene på lateralsiden av ankelleddet. Leddbåndstøtten på lateralsiden utgjøres av tre anatomisk og funksjonelt atskilte enheter: Lig. talofibulare anterius, lig. calcaneofibulare, og lig. talofibulare posterius. Hvor stor skaden blir, avhenger av hvor kraftig landingen er. Normalt ryker lig. talofibulare antakelig først, deretter også lig. calcaneofibulare, og kun i svært sjeldne tilfeller ryker også det siste av de tre laterale ligamentene. Dersom ankelen vris utover (eversjonstraumer), fører dette oftest til skade på lig. deltoideum, leddbåndet på medialsiden (innsiden) av ankelleddet. Dette er en kraftig, sammenhengende ligamentær enhet som løper langs hele mediale malleol. Isolerte skader av lig. deltoideum er sjeldne, sannsynligvis fordi det naturlige bevegelsesmønsteret er slik at man oftest lander på utsiden av foten og at lig. deltoideum har høyere bruddstyrke enn de laterale ligamentene.

De samme skademekanismene som er beskrevet her, kan også føre til brudd i ankelen, fotroten eller mellomfoten, særlig hos eldre pasienter og ved kraftige traumer, f.eks. etter fall fra større høyder.

Ankelligamentene og leddkapselen inneholder rikelig med blodårer, som fører til betydelig blødning dersom disse strukturene rives over. En lateral ligamentskade fører derfor vanligvis til hevelse foran og under laterale malleol, mens en medial skade gir tilsvarende hevelse under mediale malleol. Hevelsen kan komme i løpet av få minutter og være uttalt. Etter noen dager vil man ofte se blodutredelser (ekkymose) i det aktuelle området, som vil gradvis skifte farge og forsvinne.

Ved undersøkelse hos lege er det viktigste å skille mellom ligamentskader og brudd, ettersom brudd som er ute av stilling bør reponeres, og i enkelte tilfeller kan kreve umiddelbar operativ behandling. I de fleste tilfeller vil legen kunne utelukke brudd gjennom den kliniske undersøkelsen, ved å palpere skjelettstrukturene. Dersom slik palpasjon ikke gir mistanke om brudd, er røntgenundersøkelse ikke nødvendig. Stabilitetstester har også begrenset verdi i akuttfasen.

I akuttfasen (de første 48 timene) er målsetningen å begrense blødning fra ligamenter og leddkapsel så mye som mulig og dermed unngå hevelse. Dette oppnås mest effektivt gjennom intensiv PRICE-behandling (se idrettsskade), inkludert avlastning med krykker. Slik behandling bør igangsettes umiddelbart, helst innen få minutter, for å gi et best mulig utgangspunkt for rask opptrening av skaden. Særlig er god kompresjon viktig.

Behandling med betennelsesdempende medisiner anbefales de første 4–5 dager, såfremt det ikke foreligger kontraindikasjoner. Dette gir vanligvis god smertestillende effekt, og bidrar til raskere mobilisering av pasienten. Videre behandling tar sikte på å mobilisere pasienten så raskt som mulig, uavhengig av hvor mange ligamenter som er skadet. Mens man tidligere benyttet immobilisering i gips eller operativ behandling ved større ligamentskader, har det vist seg at tidlig opptrening uten gips eller operasjon på sikt gir likeverdig mekanisk stabilitet, og i tillegg gir tidligere full funksjon enn de andre behandlingsalternativene. De fleste vil derfor foretrekke tidlig opptrening av alle ligamentskader.

Opptrening av ankelen kan starte når den akutte blødningen har stanset, det vil si etter 1–2 døgn. Pasienten bør henvises til fysioterapeut med tanke på grundig instruksjon i opptreningsøvelser, og helst også taping av ankelen eller tilpasning av ortose (støtteskinne) for å unngå nye skader i opptreningsfasen. Gjennomføring av slike treningsøvelser er viktige med tanke på å forebygge nye ankelskader.

Det er ikke dokumentert sikker effekt av ultralyd, elektroterapi, strøm, laser, eller andre liknende behandlingsmetoder.

Prognosen er god. Ligamentene tilheler som oftest i løpet av 6–8 uker, og full funksjon kan ofte oppnås tidligere dersom akuttbehandlingen er god. En rekke pasienter, 10–20 %, får imidlertid vedvarende problemer etter en akutt ankelskade i form av stivhet og smerte eller vedvarende instabilitet med stadige ankelforstuinger. Slike problemer kan i de fleste tilfeller behandles effektivt, og det er derfor viktig å ta kontakt med lege dersom man har senplager.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.