Ankelledd. Fotbevegelser i ankelens to ledd. Selve ankelleddet er et hengselledd som tillater bevegelse mellom skinnebenet og vristbenet (grått). Denne bevegelsen fører kun foten «opp» og «ned» (øverste figur). Det underliggende vristleddet muliggjør sidebevegelser i foten, ved leddforbindelse mellom hælbenet, fotrotsknoklene og vristbenet (nederste figur). Til sammen utgjør de to leddene et slags «universalledd» som muliggjør bevegelser av foten i alle retninger. Deres prinsipielle utforming, med akser omtrent vinkelrett på hverandre, er vist på figuren i midten.
Ankelleddet (articulatio talocruralis) er leddforbindelsen mellom leggens knokler, altså skinnebenet (tibia) og leggbenet (fibula), og fotens vristben (talus). Det omtales også som øvre ankelledd og fungerer som et hengselledd.
talocruralledd, øvre ankelledd
Vristbenet har en valseformet overflate (trochlea tali), som skinnebenet og leggbenet slutter seg gaffelformet omkring og bidrar til relativt god sidestabilitet. Selve kroppstyngden overføres fra skinnebenet alene. Sideflatene danner plane ledd, både med skinnebenets ankelknoke på innsiden (malleolus medialis) og den nederste, fortykkede delen av leggbenet på utsiden (malleolus lateralis). Begge disse beina holdes sammen ved hjelp av kraftige, stramme bånd.
Sidestabiliteten i foten forsterkes ytterligere av ligamenter eller bånd, mest på ankelens inn- eller medialside (ligamentum deltoideum), mens det på ut- eller lateralsiden er forholdsvis svake båndforbindelser, både mellom hælbenet og leggbenet (ligamentum calcaneofibulare) og mellom vristbenet og leggbenet (ligamentum talofibulare anterius & posterius). Leddkapselen er tynn fortil og baktil og har folder som gjør hengselbevegelsen mulig.
Fordi vristbenets valse er bredest fortil, blir leggbensgaffelen spent når man løfter forfoten (dorsalfleksjon), men slapp når foten senkes (plantarfleksjon). Foten beveges derfor lettest nedover; bevegelsesutslaget er omtrent 60–80 grader.
Forstuing, også kalt distorsjon, med overstrekking av leddbåndene skjer forholdsvis hyppig i ankelen, mest på utsiden fortil. Hyppige forstuinger kan føre til at leddet blir slarkete og løst i sideretningen, slik at leddbåndet til slutt ryker. Særlig kraftige forstuinger kan også føre til at en liten bit av benoverflaten rives løs sammen med leddbåndets feste på den ytre ankelknoken, en såkalt avrivnings- eller avulsjonsfraktur. Slike skader krever noen ganger kirurgisk behandling, ellers behandles en forstuing som regel med støttebind av forskjellig slag.
Ikke sjelden er ustabilt skotøy, for eksempel høye hæler eller tresko, årsaken til at man vrikker ankelen. Også brudd av leggbenet eller skinnebenet kan forekomme ved at store krefter får virke på ankelleddet, for eksempel etter fall på ski.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.