foten – Store medisinske leksikon

Foten, pes, er den nederste delen av beinet som overfører vekten og bevegelsen av kroppen til underlaget. Foten består overfladisk sett av fotryggen (dorsum pedis), fotsålen (planta pedis) og tærne (digiti pedis).

Faktaboks

Også kjent som: pes

Fordi menneskene stammer fra dyr med fire bein, er våre hender og føtter i prinsippet likt bygd. Mens hendene har utviklet seg til følsomme og bevegelige griperedskaper, har føttene blitt formet til å bære kroppen i oppreist stilling. Foten er derfor bygd med henblikk på både styrke, stabilitet og balanse. Likevel er foten et fintfølende organ som kan registrere strukturnyanser og hellinger i underlaget. Ved trening kan foten overta mange av håndens funksjoner, slik som for eksempel hos munn- og fotmalere.

Skjelettet

Fotskjelettet inndeles i fotroten (tarsus), mellomfoten (metatarsus) og tåbeina (ossa digitorum pedis). Dette tilsvarer i prinsippet håndens skjelettet.

Fotroten

Fotroten består av flere korte knokler som i hovedsak danner plane ledd, holdt sammen med kraftige leddbånd. Denne delen utgjør omtrent halvparten av hele fotskjelettets lengde. Bakerst ligger hælbeinet (calcaneus) som er fotens største knokkel. Hælbeinet bærer det valseformede vristbeinet (talus) som danner ankelleddet med skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula). Ankelleddet fungerer som et hengselledd.

Leddflaten mellom hælbeinet og vristbeinet, vristleddet (articulatio subtalaris), går på skrå – både i horisontal- og vertikalplanet – oppover mot stortåsiden. Det muliggjør dermed en dreining av fotsålen innover (inversjon), kombinert med en senkning av fotsålen (plantarfleksjon, 40–50°), men også en dreining utover (eversjon), kombinert med en heving av fotsålen (dorsalfleksjon, 20–30°). Sammen med ankelleddet muliggjør disse to leddene i ankelregionen en forholdsvis allsidig bevegelse av foten, omtrent som et toakset «universalledd».

Vristbeinet er fortil forbundet med båtbeinet (os naviculare) ved et kuleledd. Dette kan føles på innsiden av foten, like over fotbuen. Det er et viktig merke for vurderingen av plattfot.

På utsiden, foran hælbeinet, ligger terningbeinet (os cuboideum). Leddlinjen mellom dette og det mediale båtbeinet fortil, og vristbeinet og hælbeinet baktil, kalles Choparts ledd, hvor en del av fotens dreiebevegelser skjer. På medialsiden av terningbeinet, foran båtbeinet, ligger de tre kileformede fotrotsknoklene (ossa cuneiformia). De er av betydning for fotens tverrhvelving. På grunn av fotrotsknoklenes stramme leddbåndforbindelser blir bevegelsene mellom dem små.

Mellomfoten

I mellomfoten finner vi fem mellomfotbein (ossa metatarsalia). De tre innerste har leddforbindelse med hver sin kileformede fotrotsknokkel, mens de to ytterste har leddforbindelse med terningbeinet. Også disse leddene er forholdsvis stramme og lite bevegelige (amfiartroser). Leddlinjen mellom mellomfotens knokler og fotrotsnoklene kalles Lisfrancs linje.

Tærne

Tærnes knokler (phalanges) tilsvarer fingerknoklene, men er kortere og mindre bevegelige. Stortåen (hallux) kan ikke vendes innover som tommelfingeren, og foten har derfor mistet sin evne til å være griperedskap, slik den er hos apene.

Tærne har tre falanger (grunn-, midt- og ytterfalang), bortsett fra stortåen, som bare har to. På undersiden av stortåens grunnledd finner vi to ertestore senebein (ossa sesamoidea).

Bindevevsforbindelser

Siden fotskjelettet er en såvidt sterkt belastet del av kroppen, blir det holdt sammen av muskler og stramme bindevevsbånd ( ligamenter ). De reduserer bevegelser mellom knoklene i fotroten og bidrar til at enkelte ledd fungerer som amfiartroser – men gir samtidig foten en svakt fjærende egenskap. Fotens lengdehvelving holdes oppe av kraftige bånd som er spent ut mellom hælbeinet og forfoten (ligamentum calcaneonaviculare plantare, ligamentum plantare longum, aponeurosis plantaris), foruten sener fra bøyemusklene på utsiden og baksiden av leggen. Lengdehvelvingen er sammensatt av en lav ytre bue og en høyere indre bue som kan måle omtrent fem centimeter mellom underlaget og spissen av båtbeinet. Hos småbarn er lengdehvelvingen mindre utpreget. De har dessuten en kraftig fettpute under fotsålen som kan få dem til å virke plattfot . Noen mennesker har en høyere fothvelving enn vanlig, såkalt hulfot (pes cavus). På fotens inn-/medialside går det er kraftig, trekantet bånd (ligamentum deltoideum) som forbinder nedre del av skinnebeinet (malleolus medialis) med båteinet, vristbeinet og hælbeinet, og bidrar til å opprettholde sidestabiliteten i ankelen. På fotens ut-/lateralside er båndene langt svakere. Spesielt får den tynne båndforbindelsen mellom leggbeinet og vristbeinet (ligamentum talofibulare anterius) ikke sjelden skader i form av forstuinger , overstrekking eller avrivning.

Forfotens båndforbindelser er svakere og mindre stramme. De distale endene på mellomfotbeina er forbundet med korte ligamenter (ligamentum metatarsale transversum) som i noen grad bidrar til å opprettholde fotens tverrhvelving. Når man blir eldre, mister leddbåndene mye av sin elastisitet og styrke. Det fører gjerne til at foten synker sammen, slik at forfoten blir bred og flat («sprikefot») og kan gi fotplager, som for eksempel at skotøy ikke passer lenger.

Forfotens båndforbindelser konsentrerer seg ellers om tåleddenes fibrøse kapsler og tærnes kollateralbånd .

Muskulaturen

Foten har lange og korte muskler. De lange musklene går fra leggen og ut til fotroten, mellomfoten eller tærne. De korte musklene utgår fra foten selv.

Lange fotmuskler

De lange musklene som ligger på leggens forside løfter foten (musculus tibialis anterior), strekker stortåen (musculus extensor hallucis longus) og strekker de øvrige tærne (musculus extensor digitorum longus). Senene fra disse musklene kan vi lett se under huden når vi løfter tærne.

På utsiden av leggen går de to leggbeinsmusklene (musculus fibularis longus og musculus fibularis brevis) som blant annet bidrar til å vende fotsålen utover (eversjon).

På baksiden av leggen ligger de lange musklene i flere lag. Ytterst ligger den tohodete tykkleggsmuskelen (musculus gastrocnemius), som går over i akillessenen (tendo calcaneus/achillis) og dermed bidrar til å presse fotsålen nedover ('stå på tå'), samt å vri foten innover (inversjon/supinasjon). Dette gjør også den underliggende flyndremuskelen (musculus soleus). Sammen kalles disse to musklene for den trehodete tykkleggsmuskelen (musculus triceps surae), idet de begge er forbundet til akillessenen. Akillessenen er kroppens tykkeste og sterkeste. Den tåler strekk på 200–300 kilo. Der hvor den fester seg bak på hælbeinet, er det en slimpose (bursa) som fungerer som støtpute.

Under tykkleggsmuskelen og flyndremuskelen ligger det tre lange muskler ved siden av hverandre. Deres sener går bak den indre ankelknoken (malleolus medialis) og inn under fotsålen. Den ytterste muskelen (musculus flexor hallucis longus) bøyer stortåen, den innerste (musculus flexor digitorum longus) bøyer de øvrige tærne, mens den midterste (musculus tibialis posterior) bare bidrar til å presse fotsålen ned og innover. Den midterste muskelen kan lett palperes under huden, bak den mediale ankelknoken. På grunn av fotens spesielle form blir senene til de lange musklene, både på forsiden og på baksiden, holdt på plass med brede bindevevsbånd, retinaklene. Disse går sirkulært rundt ankelen (retinaculum extensorum & flexorum).

Korte fotmuskler

De korte musklene i foten går bare fra fotrot- eller mellomfotsknoklene og ut til tærne. På oversiden går det vifteformede strekkemuskler ut fra hælbeinets ytterflate til stortåen (musculus extensor hallucis brevis) og de øvrige tærne (musculus extensor digitorum brevis).

Under fotsålen finnes det en rekke mindre muskler i et komplisert mønster som hjelper til å bøye tærne og å få dem til å sprike. Disse musklene dekkes av en bred og kraftig seneplate, kalt plantaraponevrosen (aponeurosis plantaris). Den beskytter de underliggende strukturene og hjelper samtidig til med å opprettholde fotbuen.

Nerveforsyning

Fotens muskler styres av et nett av nerver, både fra baksiden og forsiden av leggen. Fotryggens nerver kommer hovedsakelig fra nervus fibularis communis langs leggens utside. Fotsålen forsynes av nerver fra nervus tibialis langs leggens bak- og innside. Begge disse hovednervene er utløpere fra den store isjiasnerven (nervus ischiadicus) langs baksiden av låret. Også følelsen i foten kommer fra disse nervene.

Blodårer

Foten får sin blodforsyning fra to arterier, én fra baksiden av indre ankelknoke (arteria tibialis posterior) til fotsålen, og én fra fotryggen (arteria tibialis anterior) til fremsiden av foten. På begge stedene kan pulsen normalt føles godt.

Disse to hovedårene står i forbindelse med hverandre. Dette gjør at foten er sikret blodtilførsel selv om den ene skulle bli utilstrekkelig. I foten er det også direkte forbindelser mellom arterier og vener (anastomoser). Disse har betydning for varmereguleringen. Føttenes temperatur har også betydning for følelsen av velvære.

Ved langvarig røyking, ved forfrysning og ved visse sykdommer kan blodtilførselen bli for dårlig, slik at vevet i tærne kan dø eller nekrotisere («koldbrann»).

Huden på foten

Huden på foten er svært variabel. Mens den er ganske tynn på oversiden og medialt under fotbuen, kan den være svært tykk under resten av fotsålen, spesielt under hælen og stortåballen. Tykkelsen på huden under hælen kan bli omtrent én centimeter dersom vedkommende ikke bruker skotøy. Fotsålens hud står i forbindelse med et fettlag i hele fotens lengde som virker som en støtpute. Dette fettlaget holder seg stabilt, selv under sultperioder.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Underekstremitetene

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo