foten

Skjelettet inndeles i fotroten (tarsus), mellomfoten (metatarsus) og tåbeina (ossa digitorum pedis), og er i prinsippet bygd opp på samme måte som håndskjelettet.

Fotroten består av flere korte knokler som er holdt sammen ved ledd med kraftige leddbånd. Denne delen utgjør omtrent halvparten av hele fotskjelettets lengde. Bakerst ligger hælbenet (calcaneus) som er fotens største knokkel. Det bærer det valseformede vristbeinet (talus) som danner ankelleddet med skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula).

Leddflaten mellom hælbeinet og vristbeinet, vristleddet (articulatio subtalaris), går på skrå oppover mot stortåsiden. Det muliggjør dermed en dreining av fotsålen innover (inversjon), kombinert med en senkning av fotsålen (plantarfleksjon, 40–50°), men også en dreining utover (eversjon), kombinert med en heving av fotsålen (dorsalfleksjon, 20–30°). Sammen med ankelleddet, som fungerer som et hengselledd, muliggjør disse to leddene i ankelregionen en forholdsvis allsidig bevegelse av foten.

Båndforbindelsen mellom vristbeinet og leggbeinet viser seg ofte å være i svakeste laget, og skader i form av forstuinger, overrivning av leddbånd eller brudd er ikke sjeldne her. Vristbeinet er fortil forbundet med båtbeinet (os naviculare) ved et kuleledd, som kan føles på innsiden av foten, like over fothvelvingen. Det er et viktig merke for vurderingen av plattfot. På utsiden, foran hælbenet, ligger terningbeinet (os cuboideum). På innsiden av dette, foran båtbeinet, ligger de tre kileformede fotrotsknoklene (ossa cuneiformia). De er av betydning for fotens tverrhvelving. På grunn av fotrotsknoklenes stramme leddbåndforbindelser blir bevegelsene mellom dem små. I mellomfoten finner vi fem mellomfotbein (ossa metatarsalia). De tre innerste har leddforbindelse med hver sin kileformede fotrotsknokkel, mens de to ytterste har leddforbindelse med terningbeinet. Også disse leddene er forholdsvis stramme og lite bevegelige (amfiartroser).

Tærnes knokler (phalanges) tilsvarer fingerknoklene, men er kortere og mindre bevegelige. Stortåen (hallux) kan ikke vendes innover som tommelfingeren, og foten har derfor mistet sin evne til å være griperedskap slik den er hos apene. Tærne har tre falanger (grunn-, midt-, og ytterfalang), bortsett fra stortåen, som bare har to. På undersiden av stortåens grunnledd finner vi to ertestore senebein (ossa sesamoidea).

Mens fotskjelettets tverrhvelving opprettholdes av muskler og stramme bånd mellom de kileformede fotrotsknoklene og mellomfotsknoklene, holdes fotens lengdehvelving oppe av kraftige bånd (ligamenter) som er spent ut mellom hælbenet og forfoten (ligamentum calcaneonaviculare plantare, ligamentum plantare longum, aponeurosis plantaris), foruten sener fra bøyemusklene på utsiden og baksiden av leggen. Lengdehvelvingen er sammensatt av en lav ytre bue og en høyere indre bue som kan måle omtrent fem centimeter mellom underlaget og spissen av båtbeinet. Hos småbarn er lengdehvelvingen mindre utpreget, dertil har de en kraftig fettpute under fotsålen som kan få dem til å virke plattfot (pes planus). Man skal imidlertid være varsom med å utstyre små barn, som heller ikke tyngdebelaster foten i nevneverdig grad, med innleggssåler.

Noen mennesker har en høyere fothvelving enn vanlig, såkalt hulfot (pes cavus).

Når man blir eldre, mister leddbåndene mye av sin elastisitet og styrke. Det fører gjerne til at foten synker sammen, slik at forfoten blir bred og flat («sprikefot») og kan gi fotplager, som for eksempel at skotøy ikke passer lenger.

Vi skiller mellom lange og korte fotmuskler. De lange musklene går fra leggen og ut til fotroten, mellomfoten eller tærne. De korte musklene utgår fra foten selv. De lange musklene som ligger på leggens forside løfter foten (musculus tibialis anterior), strekker stortåen (musculus extensor hallucis longus) og strekker de øvrige tærne (musculus extensor digitorum longus). Senene fra disse musklene kan vi lett se under huden når vi løfter tærne.

På utsiden av leggen går de to leggbeinsmusklene (musculus fibularis longus & brevis) som blant annet bidrar til å vende fotsålen utover (eversjon). På baksiden av leggen ligger de lange musklene i flere lag. Ytterst ligger den tohodete tykkleggsmuskelen (musculus gastrocnemius), som går over i akillessenen (tendo calcaneus/achillis) og dermed bidrar til å presse fotsålen nedover ('stå på tå'), samt å vri foten innover (inversjon). Dette gjør også den underliggende flyndremuskelen (musculus soleus). Sammen kalles disse to musklene for den trehodete tykkleggsmuskelen (musculus triceps surae), idet de begge er forbundet til akillessenen. Denne senen er kroppens tykkeste og sterkeste, bygd for å tåle strekk på 200–300 kilo. Der hvor den fester seg bak på hælbenet, er det en liten slimpose (bursa) som fungerer som en støtpute. Under disse to musklene ligger det tre lange muskler ved siden av hverandre. Deres sener går bak den indre ankelknoken (malleolus medialis) og inn under fotsålen. Den ytterste muskelen (musculus flexor hallucis longus) bøyer stortåen, den innerste (musculus flexor digitorum longus) bøyer de øvrige tærne, mens den midterste (musculus tibialis posterior) bare bidrar til å presse fotsålen ned og innover. På grunn av fotens spesielle form blir senene til de lange musklene, både på forsiden og på baksiden, holdt på plass med brede bånd, retinaklene. Disse går sirkulært rundt ankelen (retinaculum extensorum & flexorum).

De korte musklene i foten går bare fra fotrot- eller mellomfotsknoklene og ut til tærne. På oversiden går det vifteformede strekkemuskler ut fra hælbenets ytterflate til stortåen (musculus extensor hallucis brevis) og de øvrige tærne (musculus extensor digitorum brevis). Under fotsålen finnes det en rekke mindre muskler i et komplisert mønster som hjelper til å bøye tærne og å få dem til å sprike. Disse musklene dekkes av en bred og kraftig seneplate (aponeurosis plantaris), som beskytter de underliggende strukturene og samtidig hjelper til med å opprettholde fothvelvingen.

Fotens muskler styres av et nett av nerver, både fra baksiden og fra forsiden av leggen. Fotryggens nerver kommer hovedsakelig fra nervus fibularis communis langs leggens utside, mens fotsålen forsynes av nerver fra nervus tibialis langs leggens bak- og innside. Begge disse hovednervene er utløpere fra den store isjiasnerven (nervus ischiadicus) langs baksiden av låret. Også følelsen i foten kommer fra disse nervene.

Foten får sin blodforsyning fra to arterier, én fra baksiden av indre ankelknoke (arteria tibialis posterior) til fotsålen, og én fra fotryggen (arteria tibialis anterior) til fremsiden av foten. På begge steder kan pulsen normalt føles godt. Fordi disse to hovedårene står i forbindelse med hverandre, er foten sikret blodtilførsel selv om den ene skulle bli utilstrekkelig. Dessuten er det i føttene direkte forbindelser mellom arterier og vener (anastomoser) som er viktige mekanismer for varmereguleringen. Føttenes temperatur har også betydning for følelsen av velvære. Ved langvarig røyking, ved forfrysning og ved visse sykdommer kan likevel blodtilførselen bli for dårlig, slik at vevet i foten kan dø eller nekrotisere («koldbrann»).

Huden på foten er svært variabel. Mens den er ganske tynn på oversiden, kan den være svært tykk under fotsålen, spesielt under hælen. Tykkelsen på huden kan her bli omtrent én centimeter dersom vedkommende ikke bruker skotøy. Fotsålens hud står i forbindelse med et fettlag i hele fotens lengde som virker som en støtpute. Dette fettlaget holder seg stabilt, selv under sultperioder.

• beinet
• skjelettet
• musklene