Skjelettet inndeles i fotroten (tarsus), mellomfoten (metatarsus) og tåbeina (ossa digitorum pedis), og er i prinsippet bygd opp på samme måte som håndskjelettet.
Fotroten består av flere korte knokler som er holdt sammen ved ledd med kraftige leddbånd. Denne delen utgjør omtrent halvparten av hele fotskjelettets lengde. Bakerst ligger hælbenet (calcaneus) som er fotens største knokkel. Det bærer det valseformede vristbeinet (talus) som danner ankelleddet med skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula).
Leddflaten mellom hælbeinet og vristbeinet, vristleddet (articulatio subtalaris), går på skrå oppover mot stortåsiden. Det muliggjør dermed en dreining av fotsålen innover (inversjon), kombinert med en senkning av fotsålen (plantarfleksjon, 40–50°), men også en dreining utover (eversjon), kombinert med en heving av fotsålen (dorsalfleksjon, 20–30°). Sammen med ankelleddet, som fungerer som et hengselledd, muliggjør disse to leddene i ankelregionen en forholdsvis allsidig bevegelse av foten.
Båndforbindelsen mellom vristbeinet og leggbeinet viser seg ofte å være i svakeste laget, og skader i form av forstuinger, overrivning av leddbånd eller brudd er ikke sjeldne her. Vristbeinet er fortil forbundet med båtbeinet (os naviculare) ved et kuleledd, som kan føles på innsiden av foten, like over fothvelvingen. Det er et viktig merke for vurderingen av plattfot. På utsiden, foran hælbenet, ligger terningbeinet (os cuboideum). På innsiden av dette, foran båtbeinet, ligger de tre kileformede fotrotsknoklene (ossa cuneiformia). De er av betydning for fotens tverrhvelving. På grunn av fotrotsknoklenes stramme leddbåndforbindelser blir bevegelsene mellom dem små. I mellomfoten finner vi fem mellomfotbein (ossa metatarsalia). De tre innerste har leddforbindelse med hver sin kileformede fotrotsknokkel, mens de to ytterste har leddforbindelse med terningbeinet. Også disse leddene er forholdsvis stramme og lite bevegelige (amfiartroser).
Tærnes knokler (phalanges) tilsvarer fingerknoklene, men er kortere og mindre bevegelige. Stortåen (hallux) kan ikke vendes innover som tommelfingeren, og foten har derfor mistet sin evne til å være griperedskap slik den er hos apene. Tærne har tre falanger (grunn-, midt-, og ytterfalang), bortsett fra stortåen, som bare har to. På undersiden av stortåens grunnledd finner vi to ertestore senebein (ossa sesamoidea).
Mens fotskjelettets tverrhvelving opprettholdes av muskler og stramme bånd mellom de kileformede fotrotsknoklene og mellomfotsknoklene, holdes fotens lengdehvelving oppe av kraftige bånd (ligamenter) som er spent ut mellom hælbenet og forfoten (ligamentum calcaneonaviculare plantare, ligamentum plantare longum, aponeurosis plantaris), foruten sener fra bøyemusklene på utsiden og baksiden av leggen. Lengdehvelvingen er sammensatt av en lav ytre bue og en høyere indre bue som kan måle omtrent fem centimeter mellom underlaget og spissen av båtbeinet. Hos småbarn er lengdehvelvingen mindre utpreget, dertil har de en kraftig fettpute under fotsålen som kan få dem til å virke plattfot (pes planus). Man skal imidlertid være varsom med å utstyre små barn, som heller ikke tyngdebelaster foten i nevneverdig grad, med innleggssåler.
Noen mennesker har en høyere fothvelving enn vanlig, såkalt hulfot (pes cavus).
Når man blir eldre, mister leddbåndene mye av sin elastisitet og styrke. Det fører gjerne til at foten synker sammen, slik at forfoten blir bred og flat («sprikefot») og kan gi fotplager, som for eksempel at skotøy ikke passer lenger.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.