Antiarytmika er legemidler som brukes til å behandle unormale hjerterytmer. Antiarytmika påvirker strømmen av ioner over cellemembranen direkte eller indirekte. Dermed blir dannelsen og utbredelsen av elektriske signaler i hjertet hemmet. Antiarytmika deles tradisjonelt i fire klasser på grunnlag av hvilke reseptorer de påvirker, hvilke ionestrømmer/ionekanaler de påvirker, og hvilken effekt de har på selve hjertemuskelcellenes aksjonspotensial.

  • Antiarytmika i klasse I blokkerer natriumkanaler. For eksempel: disopyramid (klasse 1a) og flekainid (klasse 1c).
  • Antiarytmika i klasse II hemmer adrenerge betareseptorer. Derfor kalles de ofte for betablokkere. For eksempel: metoprolol og propanolol.
  • Antiarytmika i klasse III forlenger aksjonspotensialets varighet, men virkningsmekanismen er ikke fullstendig klarlagt. For eksempel: amiodaron og dronedaron.
  • Antiarytmika klasse IV er hjerteselektive kalsiumblokkere. For eksempel: verapamil og diltiazem.

Ved overdosering kan bivirkninger som alvorlig hjertesvikt, ledningsforstyrrelser og alvorlige hjerterytmeforstyrrelser opptre. Kvalme og brekninger opptrer relativ hyppig. Antiarytmika kan også føre til bivirkninger som munntørrhet, synsforstyrrelser og vannlatningsbesvær.

Antiarytmika kan også utløse hjerterytmeforstyrelser i seg selv. Det vil si at de virker proarytmisk. Risikoen er størst hos pasienter som også har iskemi hjertesykdom og hjertesvikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.