Betablokkere brukes ved hjertesykdommer og høyt blodtrykk. De senker hjertets minuttvolum og hjertefrekvensen og senker samtidig blodtrykket. På denne måten skjer det en avlastning av hjertets arbeidsbyrde,
Betablokkere er legemidler som hemmer eller blokkerer adrenerge betareseptorer og som dermed motvirker de effektene av det sympatiske nervesystemet som formidles via slike reseptorer. Betablokkere brukes i behandlingen av hjerte- og karsykdommer, særlig hjertekrampe (angina pectoris), høyt blodtrykk og hjertesvikt.
Betablokkere motvirker effekter av det sympatiske nervesystemet, som er en del av det autonome nervesystem. Stimulering av det sympatiske nervesystem kalles også adrenerg stimulering og fører til frisetting av nevrotransmitteren noradrenalin fra nerveendingene og av hormonet adrenalin fra binyrene. Adrenerg stimulering kan også fremkalles ved behandling med såkalte sympatikomimetiske aminer (adrenalin, noradrenalin, isoprenalin og dopamin).
Betablokkere virker ved å hemme eller blokkere den stimulerende virkningen av adrenalin og noradrenalin på adrenerge betareseptorer. Det finnes tre hovedgrupper av adrenerge reseptorer, alfa-1, alfa-2 og beta. De har forskjellig virkemåte på cellenivå og ved stimulering gir de forskjellige effekter på hjerte, blodårer og indre organer. Adrenalin og noradrenalin virker på alle de adrenerge reseptorene, men det er bare effektene gjennom betareseptorene som motvirkes av betablokkere.
Det finnes mange betablokkere på markedet med noe forskjellige egenskaper. En hovedforskjell er om de skiller mellom undergrupper av betareseptorer ("selektive" betablokkere, som hovedsakelig blokkerer beta-1-reseptorer) eller ikke ("ikke-selektive" betablokkere, som blokkerer både beta-1- og beta-2-reseptorer). "Selektive" betablokkere vil hovedsakelig motvirke adrenerge effekter på hjertet, mens "ikke-selektive" betablokkere også vil motvirke adrenerge effekter på blant annet glatt muskulatur i bronkier (luftrørsgrener), blodårer og uterus (livmoren).
Alle betablokkere reduserer derfor hjertets slagkraft og hjertefrekvensen (ønskede effekter ved hjertesykdom og høyt blodtrykk), mens de ikke-selektive også kan føre til sammentrekning av blodårer i huden (årsak til kalde hender og føtter), sammentrekning av luftrørsgrener (problem ved astma) og redusert frigjøring av glukose fra leveren (problem ved lavt blodsukker (hypoglykemi)). De ikke-selektive betablokkerne kan også redusere nervøs skjelving.
Betablokkere har stor betydning i klinisk behandling fordi de kan brukes ved hjertesykdommer og høyt blodtrykk.
De senker hjertets slagvolum og hjertefrekvensen og samtidig fremkalles en senkning av blodtrykket. På denne måten skjer det en avlastning av hjertets arbeidsbyrde, og stoffene er særlig virksomme i behandlingen av angina pectoris, høyt blodtrykk og hjertesvikt. Behandlingen må skje under legekontroll. Særlig er det viktig å unngå bruk av ikke-selektive betablokkere hos pasienter som har astma, da en blokkering av beta-2-reseptorer i luftrørsgrenene kan føre til forverring av astmasykdommen.
Ikke-selektive betablokkere brukes av enkelte for å dempe nervøs skjelving, men slik bruk er ikke å anbefale. Slik bruk er også grunnen til at de er forbudt i idrettssammenheng.
En del pasienter vil oppleve bivirkninger, spesielt nedsatt blodsirkulasjon til hendene og føttene med økt kuldefølelse, nedsatt muskulær yteevne, nedsatt seksualfunksjon og forverrelse av astma. Søvnforstyrrelser (særlig mareritt) kan også forekomme. Mange av disse bivirkningene er forbigående.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.