dyrisk magnetisme

Dyrisk magnetisme, også kalt animalsk eller levende magnetisme, er, innen parapsykologien og i enkelte alternative behandlingsformer, en antatt kraft hos dyr og mennesker som kan overføres til andre levende vesener og påvirke dem direkte både kroppslig og sjelelig.

Betegnelsen stammer fra Jan Baptista van Helmont verker som ble utgitt på 1600-tallet. F. A. Mesmer (1734–1815) bygde en helbredelsesmetode på van Helmonts ideer, og innførte de såkalte «magnetiske kurer», som bestod i at man ved å stryke pasienten med hendene lot den «magnetiske kraft» strømme over på henne.

Ideen om levende magnetisme har siden den tid vært brukt av mer eller mindre seriøse utøvere av legegjerningen som middel mot en mengde forskjellige sykdommer. Magnetisk healing oppnådde stor popularitet i Midtvesten etter den amerikanske borgerkrigen, og i samme periode kunne man finne magnetiske behandlingsmetoder omtalt i flere medisinske lærebøker.

Flere grundige studier klarte imidlertid ikke å påvise helseeffekter, og etter den annen verdenskrig ble magnetisme forlatt som helbredelsesmetode i den medisinske litteratur. I dag er det alminnelig antatt av psykologer og leger at de virkninger man har tilskrevet dyrisk magnetisme skyldes suggesjon, og at den «magnetiske søvn» er det samme som hypnose.

Effekt av magnetisme på mennesker

Ideen om dyrisk magnetisme har også blitt satt i sammenheng med teorier om påvirkning av ytre magnetfelt, fra for eksempel kraftlinjer eller jordskorpen, på menneskekroppen. Statiske magnetfelt har imidlertid svært liten påvirkning på menneskekroppen, som i all hovedsak består av diamagnetiske (dvs. svakt antimagnetiske) molekyler. Noen molekyler inneholder overgangsmetaller, bl.a. inneholder hemoglobin jern og tiltrekkes derfor svakt av magnetfelt; den påståtte helbredende virkningen av magnetarmbånd og lignende har derfor blitt forklart med at magnetene påvirker blodet. Disse effektene er imidlertid uhyre små, og det er ikke dokumentert vitenskapelig at magnetarmbånd eller andre «helsemagneter» har noen som helst gunstig eller skadelig effekt på helsen.

Magnetfelt som varierer i styrke eller retning kan indusere små elektriske strømmer i cellene i kroppen. Vekselstrøm, og kraftlinjer i særdeleshet, produserer slike varierende magnetfelter, men de induserte strømmene er mindre enn de som skyldes magnetfelt fra muskler i arbeid eller fra hjertet, og er av samme størrelsesorden som de strømmene som oppstår når man beveger seg med gangfart i Jordens magnetfelt.

Siden begynnelsen av 1980-årene har det blitt diskutert om magnetfelter kunne være årsak til en lang rekke ulike plager. De fleste slike sammenhenger er blitt avvist på bakgrunn av epidemiologiske undersøkelser, men det er ennå diskusjon om en mulig kobling til leukemi hos barn. Studiene gir imidlertid sprikende og usikre resultater, og kraftlinjer ansees ikke under noen omstendigheter å være årsak til enn 1 % av barneleukemitilfellene i Norge. Ingen nasjoner har hittil innført reguleringer på grunn av denne risikoen.

Jordstråling

Litteratur innen alternativ medisin omtaler ofte en magnetisk stråling, gjerne kalt «jordstråling» eller «grunnstråling», som blant annet skal skyldes turbulent strømning i grunnvannet og være sterkt helseskadelig. Den påstås å medføre en rekke diffuse plager og dessuten å forårsake alvorlige sykdommer som allergi, fibromyalgi, revmatisme og kreft. Slik stråling er imidlertid aldri blitt observert med vitenskapelige instrumenter, og det har heller aldri blitt gitt noen metodologisk holdbar forklaring på hvordan den oppstår eller hvordan den skal påvirke mennesker.

Troen på slik jordstråling som et helseskadelig fenomen er særlig utbredt i Skandinavia og tysktalende land; den har liten utbredelse i USA og de fleste andre land i verden. Særlig i Tyskland har det vært drevet seriøs forskning rundt fenomenet, men i dag har det ingen plass i den vitenskapelige litteratur.

Se også magnetterapi.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Alternativ behandling

Vinjar Fønnebø

Professor, UiT – Norges arktiske universitet