embolisering

Embolisering er en sykdomstilstand der blodpropper (embolier) løsner og føres fra vener til lungepulsårer eller fra hjertet til pulsårer i andre organer. Påleiringer i karveggen utenfor hjertet kan også løsne og forårsake embolier. Dette er en typisk mekanisme for hjerneslag hos pasienter med forsnevring av halspulsårene. I forbindelse med kateterundersøkelser kan utilsiktet injeksjon av luftblærer forårsake embolisering/obstruksjon av en blodåre.

Embolisering er også en terapeutisk kateterteknikk der hensikten er å stanse blødning fra skadede blodårer, lukke utposninger på blodårer (aneurismer), lukke fistler mellom pulsårer og samleårer, eller stanse blodtilførselen til svulstvev for å hindre videre vekst. Til embolisering brukes oftest små stål- eller platinumspiraler og syntetiske mikropartikler.

Metoden gjøres under veiledning av røntgengjennomlysing og utføres på større røntgenavdelinger. Embolisering kan benyttes for å stoppe akutte blødninger eller som ledd i behandling av svulster som ikke lar seg operere. Enkelte svulsttyper stanser i vekst, og noen avtar i størrelse, når tilførende arterier lukkes og svulsten dermed frarøves oksygen og næringstilførsel.

Ved noen medfødte misdannelser av karsystemet (vaskulære malformasjoner) er embolisering den beste behandlingsmetoden. Emboliseringsmidler kan være utløsbare ballonger eller metallspiraler for større årer, partikler, vevslim eller irriterende væsker som for eksempel absolutt alkohol for mindre kar.

Embolisering ble utprøvd fra rundt 1930, men ble først vanlig fra 1970, da gjennomlysningsutstyr og manøvrerbare katetere ble bedre. I dag benyttes meget små innerkatetre med diameter under én millimeter. Disse tres gjennom større føringskatetre og kan nå langt perifert i åresystemet, også i vitale organer som for eksempel hjernen. Komplikasjoner kan opptre dersom emboliseringsmiddelet utilsiktet flyter med blodstrømmen til friske partier i kroppen, særlig til hjernen.

• embolisme
• blodomløpet
• radiologi