Helsetjeneste eller helsevesen er fellesbetegnelse på alle private og offentlige institusjoner og virksomheter i samfunnet som har til formål å forebygge, diagnostisere og behandle sykdom, å yte pleie og omsorg til syke mennesker eller å rehabilitere og attføre pasienter etter sykdom og skade. Avgrensningen mot sosialtjenesten og noen andre velferdstjenester kan være uklar.

Helsetjenesten er en av samfunnets største sektorer målt i sysselsetting og ressursbruk. Utgiftene til helsetjenester utgjør i 2006 mellom 9 og 10 % av brutto nasjonalproduktet. Dette er en betydelig økning siden ca. 1990, da andelen var rundt 8 %. I helsetjenesten, inkludert pleie- og omsorgstjenesten, arbeider ca. 200 000 mennesker, eller vel 10 % av alle yrkesaktive.

Årlig er det en økning i tallet sysselsatte i helsetjenesten på over 5000 personer, men antallet årsverk har økt mer på grunn av en vridning fra deltidsstillinger til fulltidsstillinger. I 1960 var det 940 innbyggere per yrkesaktiv lege, i 1997 var det 327, og i 2004 ca. 290 innbyggere per yrkesaktiv lege.

Den norske helsetjenesten er alt overveiende offentlig finansiert. I 1993 utgjorde de totale helseutgiftene i Norge ca. 60 milliarder kroner, og av dette var over 55 milliarder offentlige utgifter. I 2005 ble 176 milliarder kroner brukt til helsetjenester, av dette var nær 150 milliarder offentlige utgifter (84 %).

Det første egentlige forsøket på å gi en samlet målbeskrivelse for helsetjenesten i landet finnes i Stortingsmelding nr. 9 (1974–75), om sykehusbygging m.v. i et regionalisert helsevesen. I denne meldingen ble LEON-prinsippet – prinsippet om at problemer skal tas hånd om på laveste effektive omsorgsnivå i helsevesenet – innført. I tråd med dette prinsippet skal primærhelsetjenesten, eller kommunehelsetjenesten, være basis for helsetjenestens øvrige ledd, og den skal ta seg av den overveiende del av befolkningens helseproblemer. Primærhelsetjenesten skal også være bindeleddet mellom lokalbefolkningen og de mer spesialiserte helsetjenester. Dette prinsippet ligger fremdeles til grunn for helsetjenesten i landet.

I Nasjonal helseplan fra 1988 (Stortingsmelding nr. 41 (1987–88)) ble hovedmålene for helsetjenesten beskrevet slik:

– rimelig ressurstilgang

– tilpasning til brukernes behov

– effektiv ressursutnyttelse

– rimelig kvalitet

– rimelig geografisk fordeling.

Likhets- og rettferdighetsidealene er store, og det er bred politisk enighet om at helsetjenesten først og fremst er et offentlig ansvar. Dette er prinsipper som kan spores i de årlige statsbudsjettene siden den gang, uavhengig av skiftende regjeringer.

I Stortingsmelding nr. 26 (1999–2000) om verdiar for den norske helsetenesta kommer det klart til uttrykk at helsetjenester av god kvalitet og tilstrekkelig omfang skal være en menneskerettighet. Helsetjenestene skal bygge på respekt for enkeltmennesket og sikre medvirkning og medbestemmelse ved tjenesteytingen. I Nasjonal helseplan (2007–2010) fremlagt i 2006, vektlegges videre arbeid med kvalitetsutvikling og prioritering.

Statlige helsemyndigheter har et overordnet ansvar ved at Helse- og omsorgsdepartementet legger rammene for helsetjenesten og fremmer lover og reformforslag som vedtas av Stortinget. Den statlige helseforvaltning har et nasjonalt ansvar for helsetjenestens innhold og utvikling. Sosial- og helsedirektoratet og fylkesmennene har vesentlige oppgaver knyttet til kvalitetsutvikling og kompetanseoppbygging i helsetjenesten. Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket fører tilsyn med at helsetjenestene følger lov- og forskriftskrav knyttet til tjenesteytingen.

Staten er videre eier av de vesentligste delene av spesialisthelsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene og har således ansvar både for kvalitet og kapasitet på sykehustilbud og andre spesialiserte helsetjenester. Dette ansvaret omfatter også inngåelse av avtaler med eventuelle private tjenesteytere.

Antall sykehussenger er kraftig redusert de senere tiårene, og mer aktivitet er flyttet til poliklinikker og daginstitusjoner. Sengeantallet ved de somatiske sykehus er redusert fra ca. 21 000 i 1980 til ca. 14 500 i 1995, og har deretter stabilisert seg i overkant av 14 000 (2005). Sengetallet ved psykiatriske institusjoner er redusert fra ca. 12 000 i 1980 til vel 5500 i 2005. I 2005 var det ca. 63 000 årsverk i somatiske sykehus og nær 20 000 årsverk i psykiatriske institusjoner.

Gjennomsnittlig liggetid per pasient har gått ned fra 12 dager i 1975 til 7 dager i 1993 i somatiske sykehus og videre ned til 5 dager i 2005. I 1995 var det i alt 634 000 sykehusopphold for heldøgnspasienter ved somatiske sykehus, og samme år ble det utført ca. 3 millioner polikliniske konsultasjoner. I 2005 var det over 800 000 heldøgnsopphold, over 500 000 dagopphold og nær 3,5 millioner polikliniske konsultasjoner i de somatiske sykehusene. I de psykiatriske institusjonene var det i 2005 over 1 000 000 polikliniske konsultasjoner og over 40 000 utskrivinger. Varigheten av et gjennomsnittlig opphold i psykiatrisk institusjon var da rundt 40 dager.

Kommunehelseloven av 1982 gir den enkelte kommune ansvar for planlegging, organisering og drift av primærhelsetjenesten, men staten medfinansierer en vesentlig del av kommunenes helsetjenester gjennom direkte tilskudd over statsbudsjettet. Kommunene er pålagt å sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller oppholder seg midlertidig i kommunen.

Kommunehelsetjenesten omfatter allmennlegetjeneste, fysioterapitjeneste, helsestasjoner, jordmortjeneste, bedriftshelsetjeneste, skolehelsetjeneste og pleie- og omsorgstjenester. Fra 1988 ble sykehjemmene et kommunalt ansvar, og fra 1991 ble det tidligere Helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU) avviklet, og ansvaret overført til kommunene.

Antall årsverk utført av leger, fysioterapeuter, jordmødre og helsesøstre utenfor institusjon i kommunene har økt fra ca. 6700 i 1987 til over 10 000 i 2005, og antall årsverk i de kommunale pleie- og omsorgstjenester har i samme periode økt fra ca. 50 000 til ca. 110 000. Antall plasser i alders- og sykehjem økte sterkt fra 1970 til 1990, fra ca. 30 000 til ca. 45 000, men deretter har det vært en liten reduksjon på grunn av nedlegging av aldershjemsplasser og omgjøring av sykehjemsplasser til enerom. Tallet var i 2005 ca. 41 000.

NASJONALT NIVÅ REGIONALT NIVÅ LOKALT NIVÅ
Helsetjenester, med pleietjenester Helse- og omsorgsdepartementet - budsjettansvar - lovforslag - forskrifter - eierstyring av de regionale helsefore­takene - overordnet en rekke faginstanser som f.eks. Sosial- og helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, Statens legemiddelverk, Nasjonalt folke­helse­institutt Regionale helseforetak (RHF) - sørge for spesialisthelsetjenester - eierstyring av helseforetakene Fylkeskommuner - den offentlige tannhelsetjenesten - fylkesplan med evt. krav til helsefremmende innsats Helsetilsynet i fylket og fylkesmannen - tilsyn med tjenesteytingen - klagesaksbehandling og annen statlig myndighetsutøvelse - rådgivning overfor tjenesteyterne Helseforetak (HF)- drift av sykehus og andre spesialisthelsetjenester medregnet spesialisert rusbehandling Kommuner- ansvarlig for tjenester etter kommune­helsetjenesteloven, som f.eks. allmenn­legetjeneste, legevakt, forebyggende tjenester, miljørettet helsevern, rehabilitering, hjemmesykepleie og sykehjem
Sosialtjenester, med omsorgs- og barnevernstjenester Helse- og omsorgsdepartementet(se ovenfor) Barne- og likestillingsdepartementet - budsjettansvar - lovforslag - forskrifter - overordnet BUF-etat(Barne, ungdoms- og familieetaten) - overordnet tilsyn med barneverns­tjenester Fylkesmannen- tilsyn med tjenesteytingen - klagesaksbehandling og annen statlig myndighetsutøvelse - rådgivning overfor tjenesteyterne BUF-etats regionkontorer - drift av barnevernstjenester og familievernkontorer Fylkesnemndene - fatter vedtak i tvangssaker etter sosialtjeneste- og bernevernsloven Kommuner - ansvarlig for tjenester etter sosialtjeneste­loven og barneverns­tjenesteloven som f.eks. støttekontaktordninger, hjemmehjelpsordninger, sosialkontortjenester, rusbehandling og barnevern utenfor institusjon
Arbeids- og velferdstjenester, med folketrygden Arbeids- og inkluderingsdepartementet- budsjettansvar - lovforslag - forskrifter - overordnet NAV (Arbeids- og velferdsdirektoratet) NAV-fylke - forvaltning av arbeids- og trygdelovgivningen NAV-kontor i kommunen - trygdesaker - arbeidslivssaker - økonomisk sosialhjelp i samarbeid med kommunen (Disse blir gradvis etablert fram mot slutten av 2009)
Personellgrupper I alt I spesialisthelsetjenesten I spesialisthelsetjenesten per 100 000 innbyggere
Leger 15 489 10 189 221
Psykologer 3 019 2 388 52
Sykepleiere 64 598 31 114* 675*

* Tallet omfatter jordmødre i tillegg til sykepleiere

Tall fra SSB

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.