Hoftebrudd er fellesnavnet på brudd i selve lårhalsen og brudd i området ved den lille og store lårbensknute (trochanter minor og major). Disse to bruddtypene forekommer omtrent like hyppig.

Omtrent to tredjedeler av pasientene er kvinner, og samme andel er over 70 år. I yngre aldersgrupper er menn i flertall. Hos eldre forekommer brudd i lårhalsen selv ved moderate fall. Dette skyldes bentapet som utvikler seg hos eldre. Særlig kvinner etter overgangsalderen har høy risiko for å utvikle osteoporose.

Hyppigheten av hoftebrudd for menn øker fra 2 per 1000 i aldersgruppen 65 til 69 år til 25 per 1000 i aldersgruppen 85 til 89 år, og for kvinner fra 4 per 1000 i aldersgruppen 65 til 69 år til 40 per 1000 i aldersgruppen 85 til 89 år.

Norge har en av de høyeste forekomstene av hoftebrudd i verden. Det er imidlertid også betydelige forskjeller innad i landet; bruddene forekommer for eksempel langt hyppigere i Oslo enn i Finnmark.

Hoftebrudd skjer ved fall mot hoften, og dette fører til at pasienten ikke klarer å reise seg opp og stå på benet. Benet ligger typisk utadrotert og med en viss forkortning.

Diagnosen stilles ved røntgenundersøkelse, som enkelt vil avsløre bruddet. Kun en sjelden gang (ved såkalte innkilte brudd) vil det være behov for ytterligere diagnostisering (for eksempel med CT).

Behandlingen er i dag utelukkende operativ. Hensikten med operasjonen er først og fremst å oppnå en stabil situasjon slik at pasienten umiddelbart kan komme opp og belaste benet, enten delvis eller helt. Langvarig sengeleie kan føre til en så stor grad av sykelighet at eldre mennesker ikke tåler påkjenningen. Særlig høy er risikoen for venebetennelse og blodpropp.

Den operative behandlingen avhenger av pasientens alder og sykelighet, og hvilken del av hofta som er brukket. Brudd av selve lårhalsen affiserer leddet. Det er dårlig blodsirkulasjon til hoftekula, og risikoen for at bruddet ikke gror, eller at fiksasjonen ikke holder, er stor. Lårhalsbrudd hos eldre behandles derfor med en hofteprotese (hemiprotese) fordi sjansen for komplikasjoner er større ved bruk av skruer. Vanligvis benyttes en hemiprotese som erstatter hoftekula. Hos spreke pasienter med høyt aktivitetsnivå velger man av og til å sette inn en totalprotese, der både hoftekula og hofteskålen (acetabulum) erstattes. Lårhalsbrudd hos yngre forsøkes i større grad å behandles med fiksasjon, slik at bruddet kan gro og leddet bevares. Vanligvis behandles det med skruefiksasjon med to skruer.

Brudd gjennom lårbensknutene (pertrokantær fraktur) ligger utenfor leddkapselen, og leddet er derfor intakt. Disse bruddene behandles med fiksasjon. Operasjonen består enten av nagling av bruddet inne i lårbenet (margnagle) eller sammenskruing av bruddet med en glideskrue og stabiliserende plate på utsiden av lårbenet.

Mellom 20 og 30 prosent av pasientene som er operert med skruer for et lårhalsbrudd, får senere komplikasjoner i form av manglende tilheling eller sammenfall av hoftens leddhode (caput femoris) (nekrose). Dette skyldes at blodforsyningen til leddhodet rives over ved lårhalsbrudd. I slike tilfeller vil pasienten oppleve tiltagende smerter i hoften noen uker til måneder etter selve lårhalsbruddet. Behandlingen er å erstatte leddhodet med protese. Dette er grunnen til at man i økende grad behandler disse bruddene med protese primært.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.