Immunitet, generell betegnelse på det å være immun og unngå å bli syk etter gjentatt smitte med en bestemt mikroorganisme.

Begrepet immunitet er klart beskrevet allerede i gamle egyptiske papyrusruller. Egypterne hadde sett at mennesker som overlevde det første angrepet av bestemte smittsomme sykdommer, ikke ble syke når epidemien rammet samfunnet på nytt.

Historien om kopper illustrerer dette særlig godt. Kopper var en meget farlig sykdom med flere hundre tusen dødsfall hvert år, men pasienter som hadde overlevd ett koppeangrep, ble ikke syke flere ganger. Dette hadde vært kjent lenge, og mange hadde også sett at budeier som hadde gjennomgått kukopper, ikke ble alvorlig syke etter koppesmitte. Den engelske legen Edward Jenner (1702–1754) begynte å utnytte dette i 1796 ved å pode materiale fra kukopper på noen av pasientene sine. Han oppnådde da at de ble immune mot de livsfarlige menneskekoppene. Denne metoden fikk navnet vaksinasjon (av lat. vacca, 'ku'), og er siden brukt til å forebygge en lang rekke smittsomme sykdommer.

Vaksinasjon er det mest kostnadseffektive middelet vi har for forebyggelse og kontroll av smittsomme sykdommer. Kopper er nå utryddet etter et intenst og årelangt vaksinasjonsprogram ledet av Verdens helseorganisasjon. Vi har også flere eksempler på at alvorlige infeksjonssykdommer er brakt under full kontroll i Norge kort etter innføring av nye effektive vaksiner. Dette gjelder f.eks. poliomyelitt.

Mikroorganismene viser en nesten utrolig variasjon i biologiske egenskaper og i måten de fremkaller sykdom på. For mennesker er det livsviktig å ha et immunsystem for å få et tilstrekkelig effektivt forsvar mot infeksjon. Infeksjon med hiv-virus og aids har illustrert dette på en dramatisk måte i de senere år. Slik infeksjon fører til immunsvikt, og pasientene dør av infeksjoner normale individer forsvarer seg mot uten problem. Siden infeksjonene er så forskjellige, må immunsystemet også bruke forskjellige mekanismer i forsvaret.

Vi skiller ofte mellom medfødt og ervervet immunitet.

Menneskeorganismen har en markert, generell motstandskraft mot infeksjon. Hud og slimhinner er den første barrieren mot infeksjon: de hindrer mikrober i å trenge inn i kroppen. En rekke stoffer i de forskjellige kroppsvæskene hindrer også bakteriene i å formere seg og i å fremkalle sykdom. Forskjellige hvite blodceller opptar mikroorganismer i seg, ved fagocytose, og mikroorganismene blir da som oftest uskadeliggjort og drept. Dette forsvaret (se også medfødt immunitet) er imidlertid av og til ikke tilstrekkelig, og spesifikk, ervervet immunitet får livsviktig betydning. Slik immunitet bygger igjen på en rekke forskjellige mekanismer.

Humoral immunitet (av lat. humor, 'fuktighet, væske') skyldes produksjon av spesifikke antistoffer. Denne spesifisiteten forklarer at immunitet bare gjelder den aktuelle infeksjonen og ikke andre samtidige infeksjoner. En måte antistoffer virker på, er ved å nøytralisere toksiner, gifter, som enkelte bakterier produserer og utskiller. Dette gjelder f.eks. difteri- og stivkrampebasillene. Antistoff, som vi kan stimulere produksjonen av ved hjelp av vaksinasjon, nøytraliserer virkningen av de tilsvarende toksinene, men anti-difteritoksin beskytter bare mot difteri og ikke mot stivkrampe.

En annen måte antistoffene virker på, er ved å binde seg til overflaten av bakterier. Bakteriene blir da mer effektivt tatt opp i spesielle hvite blodceller (makrofager) slik at de blir drept, og sykdomsutviklingen hemmes.

Antistoffer kan også nøytralisere virus og hindre videre utvikling av mange virussykdommer, f.eks. poliomyelitt.

Cellulær immunitet vil si at det er celler som er direkte ansvarlige for beskyttelsen. Dette gjelder infeksjoner hvor mikroorganismen lever inne i menneskeceller hvor antistoffer ikke kan trenge inn. Slike immunreaksjoner utføres av T-lymfocytter, som ofte virker i et nært samspill og i samarbeid med makrofager. Slikt forsvar er f.eks. aktuelt ved tuberkulose. Se også lymfocytt.

Et vesentlig grunnlag for utvikling av disse formene for immunitet er at immunsystemet reagerer forskjellig første gang det møter et bestemt antigen, og neste gang. Dette kalles primær og sekundær respons. Immunsystemet utvikler spesielle hukommelsesceller som sørger for at reaksjonen andre gang kommer raskere, er kraftigere og varer lenger. Dette er grunnlaget for utvikling av immunitet, og siden både humorale og cellulære reaksjoner er spesifikke, gjelder immunitet som oftest bare den aktuelle infeksjonen. Noen mikroorganismer er imidlertid beslektet med hverandre, og vi kan da få en kryssimmunitet. Eksempler på dette er vaksinasjon med materiale fra kukopper som beskytter mot kopper hos mennesker, og vaksinasjon med BCG-basiller som beskytter mot tuberkulose.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.