Intubasjon, intubering, prosedyre hvor man fører et rør (trakealtube, vanligvis av halvstiv plast) mellom stemmebåndene og ned i øvre del av luftrøret (trachea). For å plassere røret i riktig posisjon bruker man et instrument (laryngoskop) som trykker tungen til siden og løfter tungeroten og strupelokk opp slik at øvre del av strupen og stemmebåndene blir synlige. Røret føres oftest inn gjennom munnen (oral intubasjon). Innføring gjennom et nesebor (nasal intubasjon) gjøres hos pasienter som skal opereres i munnhulen, og av og til hos pasienter som ligger lenge i respirator. Intubasjon via nesebor kan også utføres uten bruk av laryngoskop.

Intubasjon utføres oftest i forbindelse med generell anestesi, ved hjertestans og ved andre akutte, livstruende skader og sykdommer, spesielt hos pasienter med sykdommer som gjør det nødvendig å understøtte eller overta pusteevnen med maskiner (se respirator, ventilator).

Intubasjon vil i de fleste situasjoner sikre frie luftveier og lette gjennomføring av kunstig åndedrett (se også overtrykksventilasjon). Når man bruker rør med en oppblåsbar ballong (cuff) nær den enden som ligger i luftrøret, hindrer man også at mageinnhold kommer ned i luftrør og lunger.

Intubasjon, eller forsøk på intubasjon, kan i noen situasjoner utløse farlige reflekser fra luftveiene (larynxspasme, bronkospasme). Voldsom blodtrykksstigning kan også sees hos enkelte pasienter, spesielt hvis de ikke er i tilstrekkelig dyp narkose (se også MAC). Intubasjon kan også gi forandringer i hjerterytmen (arytmi); spesielt hos pasienter med lavt oksygeninnhold i blodet (hypoksemi) og acidose kan rytmeforandringer være livstruende. Hos personer hvor anatomiske forhold i nakke, kjever, munnhule eller strupe er vesentlig forskjellig fra det normale, kan intubasjon være meget vanskelig, og i sjeldne tilfeller umulig.

Se også laryngoskopi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.