Isotopundersøkelse innebærer bruk av radioaktive isotoper. I medisinen har isotopundersøkelser hovedsakelig to anvendelsesområder: 1) som bildediagnostisk metode i nukleærmedisin for å avdekke dynamisk sykdomsaktivitet, og 2) som behandling, ved å gi målrettet strålebehandling mot et sykt organ.
Radioaktive isotoper som brukes diagnostisk innen nukleærmedisin har kort halveringstid. Isotopene er bundet til sporsubstanser som tas opp i celler og vev uten å forstyrre cellenes normale funksjoner. Stoffene skilles raskt ut av kroppen og gir en svært beskjeden stråledose. Likevel er den radioaktive isotopen lenge nok i kroppen og målorganet til at strålingen kan spores med fintregistrerende nukleærmedisinske maskiner.
Etter at sporsubstansteknikken, tracerteknikken, ble tatt i bruk er diagnostikk av en rekke sykdommer blitt lettere og mer nøyaktig. Dette gjelder blant annet undersøkelser av bensystemet, av leveren, nyrene, hjernen, lungene og blodårer. Nye radioaktive former av grunnstoff (radioisotoper) og nukleærmedisinske teknikker som SPECT og PET, i kombinasjon med CT og MR, har bidratt til mer presis diagnostikk.
Isotopundersøkelse av skjoldbruskkjertelen kan brukes som eksempel for å illustrere metoden. Det har vist seg at praktisk talt alt jod som tilføres organismen, blir opptatt i skjoldbruskkjertelen hvis den er frisk. Pasienten som skal undersøkes, får derfor tilført en bestemt mengde vanlig, stabilt jod «merket» med en radioaktiv jodisotop. Ved hjelp av scintigrafiske metoder kan man følge jodopptaket i kjertelen og lokalisere knuter i kjertelen, strumaknuter, og måle deres funksjon. Kjertelens form og størrelse kan avbildes. Sykelig forhøyet eller nedsatt funksjon registreres.
Radioaktive isotoper som anvendes i forbindelse med behandling har til hensikt å destruere strålefølsomt sykt vev. Halveringstiden på disse isotopene er generelt lengre enn de diagnostiske isotopene og stråledosen er høyere. Metoden forutsetter at radioisotopen er bundet til en sporsubstans som kun konsentreres i det syke organet, for å unngå skadelig stråling på friske organer.
Terapeutiske fremskritt er oppnådd i kreftbehandlingen gjennom bruken av radioaktive legemidler (radiofarmaka) bundet til høyst spesifikke biologiske markører som monoklonale antistoffer.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.