Nukleærmedisin, fagområde innen medisinen som omfatter behandling og diagnostikk ved hjelp av radioaktive isotoper (radionuklider), f.eks. 99mTc eller 131I.

Radioaktivt merkede stoffer som tilføres kroppen, kan registreres med spesielle kameraer eller måleapparater (scintigrafi). Registreringene kan tegnes opp som bilder (scintigrammer), tall eller kurver. Et scintigram kan vise jevn aktivitet i normalt vev og nedsatt eller helt manglende aktivitet i et område med nedsatt stoffskifte, «kald knute», eller økt aktivitet i et område med økt stoffskifte, «varm knute». Eksempler på noen vanlige scintigrafier, se kolescintigrafi og scintigrafi. Etter at det radioaktive stoffet er tilført kroppen, blir pasienten lagt under en radioaktivitetsdetektor. Tiden undersøkelsen tar avhenger av teknikken som brukes og hvilke sykdomsprosesser som undersøkes. Det instrumentet som oftest brukes, kalles gammakamera. Gammakameraet er koblet til en datamaskin som lager bilder av hvordan radioaktiviteten er i det området eller organet som undersøkes. Grafiske fremstillinger av målingene brukes ofte ved funksjonsundersøkelser med nukleærmedisinske teknikker. Ny teknikk der isotopundersøkelser kombineres med røntgen CT (computertomografi), PET-CT (positronemisjonstomografi) eller MR (se magnettomografi) PET-MR, har gitt betydelig bedre anatomisk fremstilling av sykdomsforandringer og organfunksjon enn tradisjonell gammakamerateknikk.

Nukleærmedisinske undersøkelser er smertefrie og lite belastende for pasientene. Overømfintlighetsreaksjoner eller annet ubehag er meget sjeldne. Det er (2006) ingen dokumentasjon for at nukleærmedisinsk diagnostikk har gitt kreftutvikling. Se også strålebehandling.

Intens radioaktiv stråling dreper celler, spesielt celler i vekst, derfor kan radioaktive isotoper også benyttes til behandling. Man gir radioaktive forbindelser som kroppen så selv konsentrerer i det vevet man ønsker å ødelegge. Radioaktive isotoper kan dessuten brukes som strålekilder utenfor kroppen, f.eks. i form av koboltapparat.

Behandling av struma og høyt stoffskifte med radioaktivt jod er den behandlingen som dominerer tallmessig. Jod blir tatt opp i skjoldbruskkjertelen og er en del av de stoffskiftehormonene som lages der. Radioaktivt jod vil også tas opp og konsentreres i skjoldbruskkjertelen. Er dosen stor nok, kan bestrålingen få kjertelen til å skrumpe. Effekten er den samme som ved kirurgisk fjerning av store deler av kjertelen. Også kreft i skjoldbruskkjertelen med fjernspredning kan i mange tilfeller helbredes med radioaktivt jod. De radioaktive jodatomene oppsøker kreftcellene som trenger jod i sitt stoffskifte, og ødelegger dem.

Den franske fysikeren Henri Becquerels (1852–1908) oppdagelse av spontan radioaktivitet (1896) kom omtrent samtidig med den tyske fysikeren Wilhelm von Röntgens (1845–1923) beskrivelse av røntgenstrålene, men det tok betydelig lengre tid før radioaktive isotoper fikk praktisk medisinsk anvendelse. I 1913 kom den første rapporten om intravenøs bruk av radium til behandling av ulike sykdommer. Først i 1926 ble radioaktive isotoper (radon) brukt diagnostisk. Den ungarsk-svenske fysikeren og kjemikeren George de Hevesy (1885–1966) ble tildelt Nobelprisen i kjemi 1943 (tildelt 1944) for sitt arbeid med radioaktive isotoper i medisinsk og biokjemisk forskning. Radioaktivt jod (123I) ble brukt for første gang diagnostisk 1939 og terapeutisk 1941, ved sykdom i skjoldbruskkjertelen. Odvar Skaug (f. 1914) introduserte nukleærmedisinsk teknikk i Norge, og den første kliniske bruken startet 1950 ved Universitetets Psykiatriske Klinikk i Oslo. I 2006 brukes nukleærmedisinsk teknikk ved alle norske regionsykehus og de fleste sentralsykehus, i alt 25 nukleærmedisinske avdelinger. PET-CT ble tatt i bruk i Norge i 2006. Se også radioaktivitet, positronemisjonstomografi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.