PET

PET ble tatt i klinisk bruk i Norge i 2006, og PET-CT benyttes i dag først og fremst til diagnostikk og oppfølging av en rekke krefttyper. Typiske problemstillinger er å kartlegge om en svulst er ondartet eller godartet, hvor utbredt det aktive svulstvevet er i kroppen og om svulstvevet har spredd seg til lymfeknuter eller andre organer. PET brukes både før igangsetting av strålebehandling mot visse krefttyper for å sikre at hele svulsten er med i strålefeltet, og i oppfølgingen av pasienten for å se hvordan behandlingen har virket.

PET-CT er også nyttig ved utredning av spesielle former for epilepsi og i diagnostikken av Parkinsons sykdom, Alzheimer og andre demenstilstander. PET kan også benyttes til hjerteundersøkelse etter et infarkt for å kartlegge områder med arrvev og nedsatt pumpefunksjon.

PET-CT benyttes en god del innen medisinsk forskning, spesielt hjerneforskning. Innen funksjonell hjerneforskning er likevel fokus i ferd med å flytte seg mot andre avanserte metoder som funksjonell MR (fMRI) og ikke minst magnetencefalografi (MEG) for å påvise hjernefunksjon og hvilke områder som har normal og unormal hjerneaktivitet.

Teknikken innebærer at kroppen tilføres en radioaktiv substans før undersøkelsen enten via injeksjon, drikke eller lignende. Den radioaktive substansen sender ut knøttsmå positivt ladede partikler, positroner. Fluor (18F) er en slik isotop som er festet til en sukkerløsning. Det radioaktive stoffet vil da søke til organer og vev der forbruket av sukker er stort, typisk for en del hurtigvoksende kreftsvulster. Positroner, som har meget kort levetid, utløser gammastråling ved interaksjon med elektroner. Gammastrålene registreres av et roterende sett av detektorer, og via databehandling fremkommer et bilde av det området hvor den radioaktive substansen er mest konsentrert. Den radioaktive isotopen kan knyttes til forskjellige substanser avhengig av hva slags studier man skal gjøre.

PET-CT er en forkortelse for to selvstendige billeddiagnostiske teknikker brukt samtidig. Den nukleærmedisinske (PET) undersøkelsen gir et meget godt bilde av organets funksjon, og den radiologiske (CT) undersøkelsen gir presis avbildning av organets anatomi. Ved PET-CT-undersøkelser kombinerer en datamaskin informasjon fra de to undersøkelsesmetodene og konstruerer felles snittbilder med samlet informasjon. PET kan også tilsvarende knyttes til en MR-maskin.

PET-teknikken er kostbar, både å skaffe og drive. Hovedårsaken er at man må fremstille positronemitterende radioaktive isotoper i nærheten av der de skal brukes, fordi isotopene har svært kort halveringstider og vil «dø» under lengre transport. Man må derfor disponere en syklotron (apparat til å akselerere atomer) for å fremstille radioaktive isotoper.

Selve undersøkelsen foregår ved at pasienten ligger helt rolig (som regel uten å få narkose) på et undersøkelsesbord som føres inn i og er en del av et stort tunnelformet apparat. Vanligvis injiserer man positronkilden intravenøst i pasienten. Den mest brukte positronkilden i medisinsk billeddiagnostikk er 2-[¹⁸F] fluoro-2-deoxy-D-glukose (FDG), som tas opp i vevet som glukose. Isotoper av karbon, nitrogen, oksygen og fluor kan også brukes, og man kan merke aktive forbindelser biokjemisk, blant annet aminosyrer, glukose, fettsyrer, nevrotransmittere (som noradrenalin og dopamin) samt en rekke medikamenter.

Etter undersøkelsen bør pasienten drikke rikelig slik at det radioaktive stoffet skilles raskt ut fra kroppen. Radioaktiviteten er kortvarig og strålebelastningen svært lav. Undersøkelsen utgjør derfor ingen helserisiko. Likevel er man tilbakeholden med å undersøke gravide med PET for å unngå bestråling av fosteret.

• radioaktivitet
• røntgenundersøkelse
• radiologi