Luktebanen er en forbindelseskjede av sensoriske, umyeliniserte nerveceller som utgår fra bipolare reseptorceller og danner lukteepitelet i neseslimhinnen, både i øvre del av neseskilleveggen (septum nasi) og i øvre nesemusling (concha nasalis superior).
Banen formidler lukteinntrykk som opptas fra neseslimhinnen, og ender hovedsakelig i storhjernens temporale luktebark, hvor disse inntrykkene behandles.
Forløpet fra lukteorganet til hjernen består av to nerveceller etter hverandre.
De bipolare nervecellene som danner lukteepitelet sender sine aksoner (fila olfactoria) gjennom hullene i silbeinsplaten (lamina cribrosa) i fremre skallegrop. De rundt 20 fiberbuntene forener seg som 'luktenerven' eller første hjernenerve (nervus olfactorius) og går inn i den utvidete, fremre lukteløken (bulbus olfactorius). Her skjer det trolig en utskilling av forskjellige luktekvaliteter. Her dannes synapser med andre nervecelle, og signalstoffet (transmitteren) er glutamat.
Fra mitralceller i bulbus olfactorius leder aksoner impulsene gjennom tractus olfactorius langs undersiden av pannelappen. I trigonum olfactorium sprer fibrene seg – også til motsatt side – i en lateral og en medial del, hovedsakelig til temporallappens fremre barkområde, amygdala og uncus. Dette kalles det primære olfaktoriske senter, tilsvarende Brodmanns area 28. Underveis avgis informasjon om lukten til andre deler (sekundære luktesentra) av hjernen. Områdene omtales gjerne som paleocortex, siden disse områdene regnes som de fylogenetisk (utviklingsmessige) eldste.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.