oligodendrogliom

Oligodendrogliom oppstår oftest hos unge voksne, men kan sees i alle aldersgrupper. De fleste som diagnostiseres er i 40–50-årsalderen. Årlig forekomst er omkring tre tilfeller per million.

De fleste oligodenrogliomer finnes i hvitsubstans i frontallappene, og svulstene strekker seg ofte helt ut til hjernebarken.

Epileptiske anfall er vanligste årsak til at oligodendrogliom diagnostiseres. På CT og MR sees en diffus svulst, av og til med kalknedslag og mer sjelden også flekkvis kontrastopptak. Noen oligodendrogliom diagnostiseres også tilfeldig ved bildeundersøkelser av hjernen.

Oligodendrogliom defineres av molekylære forandringer. Alle gliomer med IDH-mutasjon og 1p19q-kodelesjon er oligodendrogliom. Avhengig av hvor atypisk cellebildet ser ut i mikroskopet, skiller man mellom WHO-grad 2- og 3-oligodendrogliom. Sistnevnte ble tidligere kalt anaplastisk oligodendrogliom.

Hos voksne kan oligodendrogliom WHO-grad 2 over tid gjennomgå såkalt «malign transformasjon» til et mer aggressivt oligodendrogliom WHO-grad 3.

Primærbehandlingen er ofte kirurgi, der man via kraniotomi forsøker å fjerne så mye som mulig av svulsten med så lav risiko for pasienten som mulig. Ved senere vekst kan nye operasjoner bli nødvendig. Oligodendrogliomer er også ofte mer følsomme for strålebehandling og cellegiftbehandling enn mange andre gliomer. Hvis det blir igjen en restsvulst som ikke kan fjernes, hvis svulsten vokser seg over tid eller hvis det foreligger oligodendrogliom WHO-grad 3, vil pasienten ofte måtte gjennomgå strålebehandling etterfulgt av cellegiftbehandling.

Oligodendrogliom vokser langsomt over tid, men kreftcellene trenger diffust inn i hjernevevet. Sykdommen kan ikke helbredes, men prognosen er ofte bedre enn ved andre typer hjernekreft (diffuse gliom). Mange pasienter kan leve i flere tiår.

• hjernesvulst
• gliom