osteokondrom

Osteokondrom er den vanligste godartede bensvulsten. Den oppstår i barne- eller ungdomsårene som en hard utvekst på skjelettet, oftest på en av de lange rørknoklene (lårbenet, skinnebenet eller overarmsbenet). Den vokser ut fra metafysen, mellomstykket mellom skaftet og endestykket, i nærheten av knokkelens normale vekstskive. Oftest peker den i retning bort fra det nærmeste leddet. Den vokser videre i takt med skjelettet for øvrig til puberteten. Da avtar veksten og stopper når skjelettet er fullt utviklet.

Som regel er det ett enkelt osteokondrom. Det finnes også en arvelig form (autosomal dominant) der pasienten får tallrike osteokondromer: multiple osteokondromer (MO), tidligere kalt hereditære multiple eksostoser. Ved denne arvelige formen ser man hos noen pasienter utvikling av ondartet brusksvulst.

Osteokondromet består av en smal eller bred stilk som utvider seg til en bredere og rundere, knoppformet eller vifteformet ende. Stilken og enden består av benvev som er kontinuerlig med knokkelen svulsten utgår fra. Både benmargen inni og det ytre, kompakte benlaget ytterst (corticalis) fortsetter uavbrutt fra knokkelen til osteokondromet. Det er et viktig tegn for å skille osteokondrom fra andre typer benutvekster (eksostoser).

Overflaten på osteokondromet er dekket av en kappe av moden hyalin brusk. Tykkelsen på bruskkappen kan variere fra knapt synlig til over to centimeter hos barn i vekst.

Osteokondromer gir ofte ingen symptomer og oppdages tilfeldig. Vanligste symptom er en smertefri kul. Plutselig oppståtte smerter kan skyldes brudd gjennom stilken etter en ytre skade, som ved takling i fotball. Ellers kan smerter skyldes trykk på nerver og muskler, og størrelse og volum av osteokondromet kan gi mekanisk hinder for bevegelser. Ved multiple osteokondromer forekommer deformiteter og sammenvoksning av knokler for eksempel i leggen og underarmen.

En smertefri eller plagsom skjelettkul på armer og ben utredes først med røntgenundersøkelse. Osteokondromer har typisk utseende, røntgen er diagnostisk og vevsprøve er ikke nødvendig. Hvis pasienten har plager og ønsker operasjon, er det i noen tilfeller aktuelt med CT eller MR i tillegg for bedre oversikt over detaljer i anatomi. Ved multiple osteokondromer og smerter i ett bestemt område skal MR utføres.

De fleste osteokondromer trenger ingen behandling. Ved smerter eller nedsatt funksjon er behandlingen kirurgisk, med avmeisling eller reseksjon.

• knokkelsvulster
• kondrosarkom
• brusksvulst