Av /NTB Scanpix. CC BY NC 4.0

preimplantasjonsdiagnostikk

Artikkelstart

Preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) er genetisk undersøkelse av celler fra et befruktet egg, utenfor kroppen, før det settes inn i kvinnens livmor. Hensikten er å gjøre det mulig for par eller enslige med arveanlegg for alvorlig, arvelig sykdom å få barn uten slik sykdom. Slike undersøkelser reguleres i Norge av bioteknologiloven.

Faktaboks

Også kjent som

PGD, preimplantation genetic diagnosis

Hvem kan tilbys preimplantasjonsdiagnostikk?

Preimplantasjonsdiagnostikk kan bare tilbys der en eller begge foreldre er bærere av alvorlig, arvelig sykdom som skyldes feil i ett enkelt gen eller et kromosomavvik og der det er stor fare for at sykdommen kan overføres til barnet. Preimplantasjonsdiagnostikk kan også utføres for å undersøke vevstype for å få et vevstypelikt barn som kan donere stamceller til et søsken med alvorlig, arvelig sykdom.

Kvinnen eller paret må i tillegg oppfylle bioteknologilovens vilkår for assistert befruktning.

Preimplantasjonsdiagnostikk er ikke aktuelt hvis sykdommen kan behandles med gode resultater, ikke regnes som arvelig og alvorlig eller det er lav risiko for at et fremtidig barn kan arve sykdommen.

Dersom kvinnen allerede er gravid, kan det eventuelt tilbys fosterdiagnostikk.

Hvordan utføres preimplantasjonsdiagnostikk?

Indikasjon for preimplantasjonsdiagnostikk vurderes i spesialisthelsetjenesten, ved Oslo universitetssykehus eller St. Olavs hospital i Trondheim.

Ved bruk av preimplantasjonsdiagnostikk blir kvinnen gravid ved assistert befruktning, og det gjøres genetisk undersøkelse av det befruktede egget før det settes tilbake til kvinnens livmor. Befruktede egg der den aktuelle kromosom- eller genfeilen finnes, kan da velges bort før tilbakeføring i livmoren.

Etiske utfordringer ved preimplantasjonsdiagnostikk

Preimplantasjonsdiagnostikk innebærer i de fleste tilfeller et fravalg, ved at en velger bort befruktede egg med genfeil. I andre tilfeller innebærer preimplantasjonsdiagnostikk et tilvalg, ved at en velger ut befruktede egg slik at en får et vevstypelikt barn som kan være stamcelledonor til sitt søsken.

I Norge er bruk av preimplantasjonsdiagnostikk til fravalg kun tillatt for å unngå alvorlig, arvelig sykdom som ikke kan behandles med gode resultater. Kriteriene for alvorlig sykdom er redusert livslengde, smerter og belastninger ved sykdommen, og mulighetene for å gi lindrende eller livsforlengende behandling.

Å vurdere om en sykdoms alvorlighetsgrad forsvarer bruken av fravalg kan være etisk utfordrende, både generelt og i konkrete enkelttilfeller. Er for eksempel arvelig blindhet en alvorlig sykdom, som gir grunnlag for fravalg? Andre etisk utfordrende eksempler er arvelige sykdommer som først slår ut sent i livet, og risiko for arvelig kreftsykdom.

På generelt grunnlag vil en på den ene siden argumentere med at det bør være tillatt å unngå at ens barn blir født med genfeil som fører til alvorlig sykdom, hvis det er mulig. En kan videre argumentere for at det ikke bare bør være tillatt, men at en som foreldre har en moralsk forpliktelse til å unngå at en får barn med genfeil som fører til alvorlig sykdom.

På den andre siden kan en argumentere med at fravalg med preimplantasjonsdiagnostikk bryter med bioteknologilovens formål, nemlig å bruke bioteknologi «til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle» (§1-1). Å unngå å få barn med genfeil bør i så fall begrenses til sykdommer som kun gir et kort liv med store belastninger. Eventuelt kan en mene at all bruk av fravalg med preimplantasjonsdiagnostikk bør forbys, siden et befruktet egg har samme moralske verdi som et menneske.

Det sentrale argumentet for bruk av preimplantasjonsdiagnostikk for å sikre vevstypelikhet, er at en får en donor som kan gjøre det mulig å gi livreddende behandling til et alvorlig sykt søsken. En innvending mot et slikt tilvalg er imidlertid at det er moralsk galt å velge å få et barn med en bestemt egenskap for å kunne være stamcelledonor. Det etiske vanskelige ved dette er at barnet blir et middel, og ikke et mål i seg selv. Et argument mot dette igjen vil være at så lenge et barn også er et mål i seg selv, er det ikke moralsk galt at det samtidig er et middel.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg