transplantasjon av stamceller fra benmarg. Ved allogen transplantasjon gis celler fra en frisk giver (donor) til en pasient (resipient). Ved autolog transplantasjon kommer cellene fra pasienten selv.

Stamcelletransplantasjon benyttes som behandling ved visse medfødte stoffskiftesykdommer, medfødt alvorlig kombinert immunsvikt, benmargssvikt (aplastisk anemi) eller visse kreftformer (oftest leukemier).

Ved medfødte stoffskiftesykdommer er hensikten med stamcelletransplantasjonen å overføre friske stamceller som gir opphav til normale celler som produserer det proteinet pasienten mangler. Ved alvorlig kombinert immunsvikt vil stamcelletransplantasjonen korrigere immundefekten ved at de transplanterte stamcellene utvikler seg til normale T- og B-lymfocytter. Ved kreft er hensikten med transplantasjonen å redde benmargsfunksjonen etter en strålebehandling og/eller cellegiftbehandling som ellers ville medført døden på grunn av benmargssvikt.

Bortsett fra pasienter som har immundefekter, må pasienten før en stamcelletransplantasjon ha fått bestråling eller cellegift. Dette blir gjort for å ødelegge pasientens immunapparat, slik at dette ikke ødelegger de transplanterte stamcellene og for å destruere kreftceller (ved behandling av leukemier).

For å forebygge avstøtningsreaksjoner (rejeksjoner) og transplantat-mot-vert-sykdom får pasienten immunsuppressiv behandling. Da de fleste pasienter utvikler immunologisk toleranse etter stamcelletransplantasjon, vil de fleste kunne avslutte den immunsuppressive behandlingen ca. et halvt år etter transplantasjonen.

Stamceller som benyttes til transplantasjon, høstes fra benmarg fra hoftekammen eller de kan utvinnes fra blod hos givere som er behandlet med en vekstfaktor som øker konsentrasjonen av stamceller i blodet. Fordi navlestrengsblod inneholder mye stamceller, kan man også benytte navlestrengsblod høstet rett etter fødselen, til behandling av HLA-identiske søsken. Man har også opprettet banker av stamceller utvunnet fra navlestrengsblod.

Selve stamcelletransplantasjonen utføres som en vanlig blodoverføring, ved infusjon av benmarg, stamcelleanriket blod eller navlestrengsstamceller inn i en vene hos pasienten. Stamcellene i den transplanterte benmargen vil slå seg ned i benmargen til pasienten for så å utvikle seg til modne blodceller. Det tar ca. 14 dager fra transplantasjonen til det kan påvises modne hvite blodceller (leukocytter) i blodet. I denne fasen er pasienten meget utsatt for infeksjoner, og pasienten må da ligge i isolat med høy smittebeskyttelse.

For å redde benmargsfunksjonen etter høydose-cellegiftbehandling ved ulike kreftformer, kan det også utføres såkalt autolog stamcelletransplantasjon, der man høster og lagrer benmarg fra pasienten før cellegiftbehandlingen og gir den tilbake til pasienten etter cellegiftbehandlingen. Da dette egentlig ikke er en transplantasjon, benytter man nå helst begrepet stamcellestøtte i stedet for autolog stamcelletransplantasjon om denne typen behandling.

Etter en allogen stamcelletransplantasjon vil donators stamceller vokse og utvikle seg hos pasienten. Dermed vil vanligvis alle gener både i pasientens stamceller og i modne blodceller stamme fra benmargsgiver. Ved en allogen stamcelletransplantasjon vil T-lymfocytter og NK-celler hos pasienten kunne gjenkjenne HLA-molekyler på de transplanterte stamcellene, slik at de transplanterte stamcellene blir forkastet. Det største problemet ved stamcelletransplantasjoner er imidlertid at T-lymfocytter som finnes i den transplanterte benmargen eller blodet, vil kunne gjenkjenne HLA-molekyler hos pasienten, slik at pasienten utvikler en såkalt transplantat-mot-vert-sykdom (graft-versus-host-disease, se graft-versus-host-reaksjon). Denne komplikasjonen, som hyppigst affiserer hud, tarm og lever, kan variere fra lette forbigående symptomer til meget alvorlige dødelige komplikasjoner.

Stamcelletransplantasjon er en risikabel behandling. Ca. 15 % av pasientene dør på grunn av behandlingskomplikasjoner (transplantat-mot-vert-sykdom og infeksjoner i aplasifasen), mens om lag 20 % av leukemipasientene dør på grunn av tilbakefall av grunnsykdommen. For pasienter som overlever de behandlingsrelaterte komplikasjonene, er prognosen ganske god. Best er prognosen etter behandling av immundefekter og medfødte stoffskiftesykdommer, der 80–90 % av pasientene overlever. Blant pasienter som behandles for leukemier, er prognosen best for pasienter med kronisk leukemi, der vel 70 % av pasientene helbredes.

Nylig har man begynt å utføre mindre omfattende stamcelletransplantasjoner, såkalte «minitransplantasjoner», der man bare svekker, men ikke destruerer mottakerens benmarg. Denne type stamcelletransplantasjoner er mye mer skånsomme enn ordinære stamcelletransplantasjoner. De kan derfor utføres på eldre pasienter og de krever kortere sykehusinnleggelse, men resultatene er foreløpig ikke så gode som ved vanlig stamcelletransplantasjon.

For å forhindre alvorlig transplantat-mot-vert-sykdom er det viktig at man transplanterer med stamceller fra en HLA-identisk giver. Sannsynligheten for å finne en HLA-identisk giver er størst blant pasientens søsken, der hvert søsken har 25 % sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. Da det er få søsken i norske familier, er det bare ca. 30 % av norske pasienter som har egnede søskengivere. Dersom pasienten ikke har HLA-identiske søsken, er sannsynligheten for å finne en HLA-identisk giver betydelig mindre (i gjennomsnitt én egnet donator per million individer). For å skaffe HLA-identiske givere til flest mulig pasienter har man opprettet giverregistre i mer enn 35 land. Disse giverregistrene har til sammen registrert og HLA-typet mer enn 11 millioner frivillige givere (2006). Det norske benmargsgiverregisteret, som ligger på Rikshospitalet, har registrert ca. 25 000 norske givere. I internasjonale navlestrengsbanker finnes det celler fra om lag 250 000 barn.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.