Ribosom, kompleks av spesielle RNA-molekyler og proteiner som finnes i alle celletyper. På ribosomene foregår proteinsyntesen (translasjonen).

Eukaryote (inklusive humane) ribosomer består av over 80 ulike proteiner og fire ulike RNA-molekyler (såkalt ribosomalt RNA eller rRNA). Ribosomene samles sammen til nesten ferdige produkter inne i kjernen på det såkalte kjernelegemet (nukleol). Deretter transporteres de til cytosol gjennom kjerneporene. Hver celle inneholder mange millioner ribosomer.

Budbringer-RNA (mRNA), som kommer fra kjernen og inneholder informasjon om rekkefølgen av aminosyrer i et protein, assosieres med ribosomet. Avlesingen av mRNA skjer ved at ribosomet beveger seg langsetter mRNA-tråden og leser av tre og tre baser i mRNA. For hver basetriplett (eller kodon) settes inn et lite RNA-molekyl kalt tRNA (transfer-RNA) med en basetriplett (antikodon) som er komplementær til kodon-basetripletten. I den andre enden av tRNA-molekylet henger en aminosyre som er hektet på tRNA ved hjelp av enzymer kalt aminosyre-tRNA-syntetaser. Disse enzymene sørger for at de ulike aminosyrene hektes på riktige tRNA-molekyler. På ribosomet er det plass til to tRNA-molekyler ad gangen. De sitter i hver sine «seter» på ribosomet, kalt A-setet, P-setet og E-setet. I P-setet sitter tRNA med den voksende kjeden av aminosyrer (aminosyrer hektet sammen i en kjede kalles peptider, derfor navnet P-sete). Et tRNA-molekyl som har basetriplett som passer til neste kodon og med tilhørende aminosyre, fester seg i A-setet. Nå løsner ribosomet bindingen mellom peptidet og tRNA-molekylet i P-setet og overfører peptidet til aminosyren i A-setet under dannelse av en peptidbinding. Dermed er peptidet forlenget med én aminosyre. Ribosomet beveger seg tre baser videre på mRNA. Det tomme tRNA-molekylet i P-setet overføres dermed til E-setet, hvorfra det løsner. Samtidig forflyttes tRNA-molekylet med den forlengede peptidkjeden over i P-setet, og A-setet er klart til å ta imot neste tRNA-molekyl.

Disse er noe mindre enn eukaryote ribosomer og skiller seg fra disse med hensyn til antall, størrelse og struktur av proteiner og rRNA-molekyler, men mekanismene for proteinsyntesen er den samme. Ulikhetene er likevel tilstrekkelige til at ulike små molekyler kan feste seg til og blokkere proteinsyntesen på prokaryote ribosomer uten å affisere de eukaryote. Slike stoffer vil dermed selektivt hemme vekst av prokaryote organismer (bakterier). Eksempler er antibiotika som tetrasykliner, kloramfenikol, erytromycin og streptomycin. De virker på ulike steg i proteinsyntesen, f.eks. blokkerer tetrasyklinene binding av tRNA til A-setet, mens kloramfenikol hemmer katalysering av peptidbindingen.

Antibiotika virker ikke bare på prokaryote celler, men også på mitokondriene i eukaryote celler, som har sitt eget DNA og egne ribosomer for proteinsyntese. Disse ribosomene ligner prokaryote ribosomer og er følsomme for de antibiotiske stoffene som virker på bakterielle ribosomer. Molekyler som hemmer eukaryote ribosomer, brukes som cellegifter for å hemme vekst og deling av våre egne celler, spesielt i forbindelse med kreftbehandling. Eksempler på slike cellegifter er puromycin, cykloheximid og anisomycin.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.