RNA, internasjonal betegnelse på ribonukleinsyre, en nukleinsyre (kjernesyre) som spiller en viktig rolle i kontrollen av produksjonen av proteiner i cellen. Enkelte virus har RNA som sitt arvemateriale i stedet for DNA.

DNA- og RNA-molekylene oppviser mange likhetstrekk når det gjelder oppbygning. Begge inneholder, ved siden av et «skjelett» av karbohydrat- og fosfatmolekyler, bare 4 slags byggesteiner. I DNA er disse byggesteinene purinbasene adenin og guanin og pyrimidinbasene cytosin og thymin, mens den siste byggesteinen, thymin, i RNA er erstattet av pyrimidinbasen uracil. På samme måte som DNA er RNA-molekylene ordnet som en streng eller tråd, som kan bestå av tusener av byggesteiner. Mens DNA normalt består av to tråder som er spunnet om hverandre, er RNA normalt enkelttrådet. Det er variasjonen i baserekkefølgen i DNA som er det molekylære grunnlag for den enorme arvemessige variasjonen.

I høyerestående organismer forekommer det forskjellige typer RNA-molekyler. mRNA (messenger-RNA, «budbringer»-RNA), tRNA (transport-RNA) og rRNA (ribosomalt RNA) er viktige komponenter i proteinsyntesen. Mer enn 90 % av RNA i cellen utgjøres av rRNA og tRNA. mRNA utgjør bare 1–5 % men har en viktigere rolle enn den relativt beskjedne mengden kunne tyde på. Mikro-RNA (miRNA) er en relativt nyoppdaget klasse RNA-molekyler, som nedregulerer andre geners funksjon ved ulike mekanismer.

Den sentrale oppgaven for mRNA er å transportere informasjonen om proteiners sammensetning fra DNA til ribosomene, hvor proteinene lages. Et protein er en kjede av aminosyrer satt sammen med peptidbindinger. Én DNA-sekvens gir oppskriften på sammensetningen av en slik polypeptidkjede. Det er 20 aminosyrer å velge blant til oppbyggingen av aminosyrekjedene, og det er baserekkefølgen i mRNA (som igjen reflekterer rekkefølgen i DNA) som gir anvisning om hvilken aminosyre som skal på hvilken plass (aminosyresekvensen). De fleste gener som koder for proteinstruktur hos høyere organismer, har innskutte basesekvenser (introner) som ikke koder for proteinsammensetning. Først lages en RNA-streng som reflekterer basesammensetningen i hele DNA-tråden (primært transkript). Deretter kuttes de ikke-kodende sekvenser ut, og de kodende sekvensene føyes sammen og blir til det egentlige mRNA. Dette kalles mRNA-spleising. Hos laverestående organismer (bakterier) finnes den genetiske informasjonen i en sammenhengende DNA-tråd uten introner, og det endelige mRNA lages direkte uten spleising.

TRNA er forholdsvis små molekyler (75–80 nukleotider). Et tRNA-molekyl har til oppgave å frakte en bestemt aminosyre til ribosomene, der produksjonen av proteiner finner sted. Hver aminosyre har sitt eget tRNA-molekyl, som passer til en bestemt kode i mRNA (se kodon). Dermed «oversettes» en bestemt basesekvens i mRNA til en entydig sekvens av aminosyrer i det tilhørende protein (translasjon). I 1966 lyktes det den amerikanske biokjemikeren Robert W. Holley (1922–93) å finanalysere det første tRNA-molekylet (for aminosyren alanin). For dette fikk han Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1968. Senere har man klart å analysere sammensetningen også av de øvrige tRNA-molekylene. Det finnes et stort antall forskjellige tRNA-molekyler, men mange av disse har identisk funksjon. rRNA er, sammen med forskjellige proteiner, byggesteiner i ribosomet. Det finnes fire typer rRNA. Disse kalles 5S, 5.8S, 18S og 28S RNA, og disse kodes fra mange sett av gener. Det er en fordel for en celle å ha flere sett av rRNA-gener, da en celle trenger store mengder av slike rRNA-molekyler for å bygge opp sine ribosomer. rRNA lages i et bestemt område i cellekjernen kalt nukleolus. Her settes også subenhetene av rRNA og proteiner sammen til ribosomer. Se også cellen.

Foreslå endring

Kommentarer

5. desember skrev Markus Holt

Helt i enden av det siste avsnittet om rRNA, står det at det fins fire typer rRNA, men det er listet fem ulike typer. Er det jeg som har misforstått, eller er det rett og slett en skriveleif?

6. desember svarte Thale Kristin Olsen

Hei Markus, og takk for kommentaren din.

Det stemmer at det finnes fire typer cytoplasmisk rRNA i eukaryote celler. En av de kalles 5.8S, og det er nok det kommaet som gjør at det kan se ut som teksten nevner fem og ikke fire typer. Jeg har gjort om til punktum i teksten for å gjøre dette litt mer tydelig.

Hilsen Thale, redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.