rosen

Rosen sees hyppigst på bein, armer og i ansiktet, gjerne med utgangspunkt ved nesen eller ørene. Bakterieinfeksjonen sprer seg lett i huden og har særlig affinitet til lymfekarene. Utslettet består av et skarpt avgrenset, tydelig rødt, varmt og ømt hudområde som brer seg utover i løpet av timer eller dager. Lymfeknutene som drenerer det aktuelle hudområdet er ofte ømme og forstørret. Sykdommen er nesten alltid ledsaget av høy feber og allmennsymptomer som slapphet og hodepine.

Før penicillinet ble oppdaget, var rosen en alvorlig sykdom som kunne være dødelig, særlig hos svake individer. I dag behandles de fleste pasienter med penicillin. I alvorlige tilfeller, når pasienten blir innlagt i sykehus, gir man gjerne penicillin intravenøst de første dagen, og så går man etter hvert over til tabletter. Behandlingen bør strekke seg over om lag ti dager. Andre antibiotika enn penicillin kan også brukes. Legemsdelen som rammes, bør holdes mest mulig i ro. For eksempel bør man bruke fatle ved rosen på armen. Ved rosen på underekstremitetene, må man ikke gå på beinet.

Hos noen personer har rosen tendens til å komme tilbake flere ganger (residiverende rosen). Det skyldes ofte en lokal svakhet i huden eller lymfesystemet. Gjentatte episoder av rosen kan gi varige skader av lymfesystemet. Særlig i bena kan det føre til store, permanente hevelser som kan minne om elefantsyke (elefantiasis).