Feber, forhøyet kroppstemperatur som følge av en sykelig tilstand. Feber er et symptom, ikke en sykdom i seg selv. Den normale kroppstemperaturen angis vanligvis til ca. 37 °C. Temperaturen varierer imidlertid noen tideler av en grad opp og ned i løpet av et døgn. Den er høyest om kvelden og faller i løpet av natten for så å stige mot morgenen, da den måles til 36,8 °C–37 °C. Denne rytmen i døgntemperaturen er meget konstant hos det enkelte individ. Den øvre grensen for normal temperatur settes til ca. 37,2 °C om morgenen og 37,8 °C om kvelden. Hos kvinner varierer temperaturen noe i relasjon til menstruasjonssyklus.

Kroppstemperaturen reguleres fra hypothalamus i mellomhjernen. Her finnes det nervesentre som fungerer som termostat ved å variere de to faktorene som er avgjørende for hvor høy kroppstemperaturen er: organismens varmeproduksjon og hvor mye varme den avgir til omgivelsene. Termostaten styres av temperaturen i blodet og av impulser fra de temperaturfølsomme sanseorganene i huden, og den utøver sin virksomhet via det sympatiske nervesystem.

Hvis kroppstemperaturen viser tendens til å stige (for eksempel på grunn av høy temperatur i omgivelsene), reduseres stoffskiftet og muskelaktiviteten og dermed varmeproduksjonen. Samtidig prøver organismen å øke varmeavgivelsen så mye som mulig. Blodkarene i huden utvider seg, slik at den indre varmen transporteres ut til overflaten. Herfra avgis den ved stråling til omgivelsene og ved ledning til den luften som kommer i berøring med huden. Dette er den viktigste metoden for å avgi varme. Videre stimuleres svettesekresjonen slik at det oppstår varmetap ved fordampning fra huden. Også fordampningen fra slimhinnene i luftveiene øker ved at åndedrettet blir hurtig og overfladisk.

Hvis kroppstemperaturen viser tendens til å falle, økes stoffskiftet ved forsterket muskelaktivitet, blant annet ved uvilkårlig skjelving på grunn av kulde. Denne skjelvingen utløses ved sterk avkjøling. Hormonene adrenalin og noradrenalin bidrar også til at stoffskiftet øker. Disse hormonene avgis fra binyrene. Varmeavgivelsen hemmes ved at blodkarene i huden trekker seg sammen og svettesekresjonen avtar. Hos dyr med hårbekledning reiser hårene seg, slik at det dannes et isolerende luftlag. Denne refleksen spiller ingen rolle hos mennesket, men den forårsaker det fenomenet som kalles «gåsehud», og som skyldes at de små hårmusklene i huden har trukket seg sammen.

Feber oppstår når termostaten i hypothalamus innstilles på en høyere temperatur enn den normale. Organismen reagerer på dette som om det skulle være en plutselig, sterk avkjøling. Det første stadiet i en akutt febersykdom karakteriseres derfor ved at huden er kald og tørr. Dermed reduseres varmeavgivelsen. Samtidig kommer som regel kuldeskjelvinger. Disse øker varmeproduksjonen. I neste stadium, når den nye temperaturen er nådd, sørger termostaten igjen for at det er balanse mellom varmeproduksjon og varmeavgivelse. Huden er varm og tørr, og kuldeskjelvingene er opphørt. Når sykdommen er over og termostaten innstilles på normalt nivå, faller temperaturen ved at varmeavgivelsen økes. Huden er nå varm og fuktig, og varmeavgivelsen ved fordampning mangedobles.

Feber sees som symptom ved infeksjoner og ved en lang rekke sykdommer som ledsages av betennelsestilstander og vevshenfall, videre ved forbrenninger, store skader og blødninger, allergiske reaksjoner m.m. Feberfremkallende stoffer (såkalte pyrogener), som påvirker hypothalamus, er proteiner som frigjøres fra organismens egne celler og særlig fra visse typer hvite blodceller som bekjemper bakterier, bakteriegifter, virus og andre antigener (fremmede proteiner).

Feber ledsages nesten alltid av utilpasshet og matthet, trang til å sove, muskelsmerter, nedsatt appetitt, noen ganger kvalme og hodepine. Av denne grunn foretrekker de fleste å holde sengen. Tidligere gav legen beskjed om sengeleie til temperaturen hadde vært normal i minst ett døgn. Nå lar man som regel pasienten selv avgjøre om han vil holde sengen eller ikke. Man må imidlertid fraråde at en feberpasient utsetter seg for avkjøling eller utfører anstrengende kroppslig arbeid før temperaturen har vært normal et døgn eller to. Hva som er riktig i denne forbindelse, vil i vesentlig grad avhenge av hvilken sykdom som har fremkalt feberen.

Spørsmålet om hvor høy kroppstemperatur et menneske kan tåle før livsprosessene svikter, kan ikke besvares entydig. Yngre og for øvrig friske mennesker kan antagelig tåle en temperaturstigning til ca. 42 °C i noen timer. Man vet at mennesker kan overleve kortvarige temperaturstigninger til over 43 °C. Så høye temperaturer (såkalt hyperpyreksi) forekommer ved heteslag og sepsis (blodforgiftning).

Feber som ledsager vanlige infeksjoner, er som regel relativt moderat og skal normalt ikke behandles spesielt. Feberen må for øvrig ansees som gunstig, fordi den høye temperaturen hemmer formeringen av mikroorganismer (særlig virus) og fremmer (etter alt å dømme) cellenes produksjon av antistoffer. I noen situasjoner vil man naturligvis gjerne få feberen ned. Da kan man eksempelvis anvende salisylsyrepreparater, som fås uten resept fra lege. En bør imidlertid rådspørre lege, spesielt når det gjelder barn, se nedenfor.

Mindre barn reagerer ofte på infeksjoner med høyere temperatur enn større barn og voksne. Høy feber følges dessuten ofte av oppkast og diaré selv om fordøyelseskanalen ikke er angrepet av sykdommen. Frostrier forekommer aldri hos barn som er yngre enn to–tre år, og de sees sjelden hos større barn. For øvrig påvirkes barn ofte påfallende lite av så høye temperaturer som 39–40 °C. Se også feberkramper.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.