feber

Kroppstemperatur måles med febertermometer. Normal kroppstemperatur varierer med målested, og hvor nøyaktige termometermålinger er avhenger av hvor temperaturen måles. Den mest pålitelige og anbefalte metoden er å måle temperaturen i endetarmen (rektalt). Her måler man kroppens kjernetemperatur. Det gir det sikreste resultatet. I endetarmen defineres feber som temperaturer over 38℃.

Mindre presise målemetoder er bruk av pannetermometer og øretermometer, måling av temperatur i armhule eller i munnen.

Kroppstemperaturen reguleres fra hypothalamus i mellomhjernen. Her finnes det nervesentre som fungerer som termostat ved å variere de to faktorene som er avgjørende for hvor høy kroppstemperaturen er: organismens varmeproduksjon og hvor mye varme den avgir til omgivelsene. Termostaten styres av temperaturen i blodet og av impulser fra de temperaturfølsomme sanseorganene i huden, og den utøver sin virksomhet via det sympatiske nervesystemet.

Hvis kroppstemperaturen viser tendens til å stige, for eksempel på grunn av høy temperatur i omgivelsene, reduseres stoffskiftet og muskelaktiviteten og dermed varmeproduksjonen. Samtidig prøver organismen å øke varmeavgivelsen så mye som mulig. Blodkarene i huden utvider seg, slik at den indre varmen transporteres ut til overflaten. Herfra avgis den ved stråling til omgivelsene og ved ledning til den luften som kommer i berøring med huden. Dette er den viktigste metoden for å avgi varme. Videre stimuleres svettesekresjonen slik at det oppstår varmetap ved fordampning fra huden. Også fordampningen fra slimhinnene i luftveiene øker ved at åndedrettet blir hurtig og overfladisk.

Hvis kroppstemperaturen viser tendens til å falle, økes stoffskiftet ved forsterket muskelaktivitet, blant annet ved uvilkårlig skjelving (frostrier) på grunn av kulde. Denne skjelvingen utløses ved sterk avkjøling. Hormonene adrenalin og noradrenalin bidrar også til at stoffskiftet øker. Disse hormonene avgis fra binyrene. Varmeavgivelsen hemmes ved at blodkarene i huden trekker seg sammen og svettesekresjonen avtar.

Hos dyr med hårbekledning reiser hårene seg, slik at det dannes et isolerende luftlag. Denne refleksen spiller ingen rolle for temperaturreguleringen hos mennesket, men den forårsaker fenomenet som kalles «gåsehud», og som skyldes at de små hårmusklene i huden har trukket seg sammen.

Feber oppstår når termostaten i hypothalamus innstilles på en høyere temperatur enn den normale. Organismen reagerer på dette som om det skulle være en plutselig, sterk avkjøling. Det første stadiet i en akutt febersykdom karakteriseres derfor ved at huden er kald og tørr. Dermed reduseres varmeavgivelsen. Samtidig kommer som regel frostrier. Disse øker varmeproduksjonen.

I neste stadium, når den nye temperaturen er nådd, sørger termostaten igjen for at det er balanse mellom varmeproduksjon og varmeavgivelse. Huden er varm og tørr, og kuldeskjelvingene er opphørt. Når sykdommen er over og termostaten innstilles på normalt nivå, faller temperaturen ved at varmeavgivelsen økes. Huden er nå varm og fuktig, og varmeavgivelsen ved fordampning mangedobles.

Feber sees som symptom ved infeksjoner og ved en lang rekke sykdommer som ledsages av betennelsestilstander og vevshenfall, som for eksempel forbrenninger, store skader, blødninger og allergiske reaksjoner. Feberfremkallende stoffer (såkalte pyrogener), som påvirker hypothalamus, er proteiner som frigjøres fra organismens egne celler og særlig fra visse typer hvite blodceller som bekjemper bakterier, bakteriegifter, virus og andre antigener (fremmede proteiner).

Feber ledsages nesten alltid av utilpasshet og matthet, trang til å sove, muskelsmerter, nedsatt appetitt, noen ganger kvalme og hodepine (se allmenntilstand). Av denne grunn foretrekker de fleste å holde sengen. Tidligere var et vanlig råd at man burde holde sengen til temperaturen hadde vært normal i minst ett døgn. Nå er rådet å selv avgjøre, utifra allmenntilstand. Det frarådes dog at en feberpasient utsetter seg for avkjøling eller utfører anstrengende kroppslig arbeid før temperaturen har vært normal ett døgn eller to. Hva som er riktig i denne forbindelse, vil i vesentlig grad avhenge av årsaken til feberen.

Ved infeksjoner produserer hvite blodceller interleukiner, som påvirker temperaturreguleringssenteret i hypotalamus slik at feberen stiger. Fordi de fleste sykdomsfremkallende mikroorganismer er best tilpasset temperaturer på 35 ℃ til 37 ℃, vil de formere seg saktere når vi får feber. Høy feber vil gjøre at mange patogener ikke overlever. I tillegg synes immunforsvaret å arbeide noe mer effektivt når vi får feber. Immunceller, som makrofager og neutrofile granulocytter fjerner, eller fagocyterer, smittestoffet mer effektivt ved forhøyet kroppstemperatur. Videre antyder studier at disse immuncellene mer effektivt aktiviverer T-celler og produksjon av antistoff når vi har feber.

Feber kan derfor virke til å være en forsvarsmekanisme, og ble beskrevet av Hippokrates som en del av immunresponsen allerede i det femte århundret fvt. Feber er en respons som har blitt bevart over lang tid i evolusjonen, noe som muligens kan skyldes at de positive effektene ved feber veier tyngre enn risikoen, såfremt feberen ikke er for høy eller ukontrollert.

Spørsmålet om hvor høy kroppstemperatur et menneske kan tåle før livsprosessene svikter, har ikke noe klart svar. Yngre og for øvrig friske mennesker kan antagelig tåle en temperaturstigning til cirka 42 °C i noen timer. Man vet at mennesker kan overleve kortvarige temperaturstigninger til over 43 °C. Så høye temperaturer, såkalt hyperpyreksi, forekommer ved heteslag og sepsis (blodforgiftning).

Feber som ledsager vanlige infeksjoner, er som regel relativt moderat og trenger normalt ikke behandles spesielt. Feberen kan ansees som gunstig, fordi den høye temperaturen hemmer formeringen av mikroorganismer, særlig virus, og sannsynligvis fremmer cellenes produksjon av antistoffer. I noen situasjoner vil man naturligvis likevel gjerne få feberen ned. Det korter ikke ned sykdomsforløpet, men kan lindre plager hos den syke. Da kan man eksempelvis bruke salisylsyrepreparater eller paracetamol, som fås uten resept. Ved høy feber bør en imidlertid alltid kontakte lege, spesielt når det gjelder barn.

Mindre barn reagerer ofte på infeksjoner med høyere temperatur enn større barn og voksne. Høy feber følges dessuten ofte av oppkast og diaré selv om fordøyelseskanalen ikke er angrepet av sykdommen. Frostrier forekommer aldri hos barn som er yngre enn to–tre år, og de sees sjelden hos større barn. For øvrig påvirkes barn ofte påfallende lite av så høye temperaturer som 39–40 °C.

• feberkramper
• infeksjon
• forkjølelse
• influensa

• Temperaturmåling – NHI.no
• Råd ved feber – NHI.no