hudsykdommer

Hudsykdommer. Skjematisk fremstilling av de ulike forandringer i huden som sees ved ulike hudsykdommer.

Hudsykdommer. av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Hudsykdommer er sykdommer som først og fremst rammer huden. Hudsykdommene kan uten videre iakttas som utslett på huden. Huden har et begrenset register av reaksjonsmåter. De forskjellige hudsykdommene kan karakteriseres på grunnlag av hvilke elementer utslettet består av, hvor på kroppen utslettet er lokalisert og av sykdommens forløp.

Faktaboks

Også kjent som
dermatoser

Utbredelse

Psoriasis og eksem er de kroniske hudsykdommene som forekommer hyppigst i Norge. Omtrent halvparten av alle pasientene som er innlagt ved hudavdelingene i Norge, har en av disse diagnosene. Det er ca. 100 000 personer i Norge som har psoriasis. Stadig flere barn får atopisk eksem (barneeksem), og mer enn ti prosent av alle norske barn har nå denne sykdommen i en kortere eller lengre periode i oppveksten. Årsaken til økningen er ukjent. De fleste blir bra i løpet av oppveksten, men omtrent én prosent av den yngre voksne delen av befolkningen har periodevis plager av atopisk eksem. I noen yrker er kontakteksem et viktig problem, for eksempel blant frisører og pleiepersonale.

Antall tilfeller med hudkreft har vist en betydelig økning siden 1950-årene, spesielt gjelder det føflekkreft. Føflekkreft var åtte ganger hyppigere i 1990-årene sammenlignet med 1960-årene i Norge. Det er god grunn til å tro at dette skyldes endrede solingsvaner i befolkningen. I 2005 ble det registrert ca. 1000 nye tilfeller av føflekkreft. Basalcellekreft er langt vanligere enn føflekkreft, og er den hyppigst forekommende av alle krefttyper.

De opprinnelige kjønnssykdommene, spesielt syfilis og gonoré, er nå sjeldne i Norge, selv om de har økt noe de siste årene. I stedet har andre alvorlige kjønnssykdommer kommet til, spesielt hiv/aids, klamydia og herpes 2. Kjønnssykdommene ble knyttet til hudsykdommene fordi de ofte medførte utslett. Spesielt gjelder dette syfilis, som gjennom sitt naturlige forløp kan gi en rekke forskjellige utslett.

Symptomer

Elementene i et utslett kalles efflorescenser og deles i primære og sekundære. De viktigste primære efflorescensene er fargeforandringer (makel eller flekk), små knuter (papler), større fortykkede områder (plaques), små væskefylte blemmer (vesikler) og store væskefylte blemmer (bullae). Sekundære efflorescenser er blant annet flass, fortykket hud (hyperkeratoser), skorper, tynn hud (atrofi) og arr. Mange hudsykdommer har navn som beskriver deres utseende (morfologi).

Diagnostikk

Diagnostikk av hudsykdommer bygger på klinisk undersøkelse av huden og de forandringene som finnes der, sykehistorie og eventuelt supplerende undersøkelser. Ved spørsmål om allergi kan det være aktuelt å gjøre allergitester. Avhengig av problemstillingen kan det gjøres hudtester med stoffer som mistenkes å være årsaken til utslettet. Allergitester gjøres enten ved å føre stoffet inn i huden med en liten nål (prikktest), eller ved å plassere det aktuelle stoffet direkte på huden og la det ligge i to døgn (lappeprøver). Ved prikktester vises reaksjonen i løpet av minutter. Denne testen brukes ved mistanke om reaksjon på matvarer som egg, melk og fisk, og ved reaksjon på kontakt med pelsdyr som hest, hund og katt.

Ved positive reaksjoner ved eksemprøver oppstår det et eksem på teststedet etter 2–3 døgn. Denne testen kan blant annet brukes ved mistanke om reaksjon på metaller, som nikkel eller kromater, gummi og parfyme. Hvis utslettets utseende ikke gir grunnlag for en sikker diagnose, eller hvis det er mistanke om kreft, vil det være aktuelt å ta en vevsprøve (hudbiopsi).

Behandling

Fra 1950-årene har legemidler med kortison revolusjonert behandlingen. Det er utviklet kortisonkremer som kan holde de fleste hudsykdommene i sjakk. Slike kremer har imidlertid sine begrensninger: De skal brukes periodevis, vanligvis ikke lenger enn 20 dager på ett hudområde da langvarig bruk kan gi tynn hud.

Kalsinevrinhemmere er en annen gruppe legemidler som kan brukes til lokalbehandling av hudsykdommer, først og fremst eksemer. Fordelen med disse legemidlene er at de ikke gir tynn hud. De kan derfor brukes i lengre perioder og er et nyttig alternativ eller supplement til kortisonkremer.

Mange pasienter med hudsykdommer blir bedre om sommeren, noe som vanligvis skyldes en gunstig effekt av solens ultrafiolette stråling. Dette fenomenet utnyttes i lysbehandling av hudsykdommer. Det benyttes lysstoffrør som gir kortbølget ultrafiolett stråling (UV-B). I noen tilfeller gis også langbølget ultrafiolett stråling (UV-A) i tillegg. Mest brukt er lysrør som avgir et smalspektret UV-B i øvre del av UV-B-spekteret, såkalt TL01. Mange pasienter med kroniske hudsykdommer går regelmessig til lysbehandling ved hudavdelinger eller hos privatpraktiserende hudleger.

Klimabehandling er et spesielt tilbud i offentlig regi til psoriasispasienter og er et alternativ til sykehusbehandling. Tilbudet innebærer et tre ukers opphold med soling og bading på Kanariøyene.

Retinoider er en gruppe stoffer som er avledet av A-vitamin, og som er svært nyttige i behandlingen av hudsykdommer der forhorningsprosessen er forstyrret. Dette gjelder spesielt psoriasis og iktyoser, som kan behandles med medikamentet acitretin. Isotretinoin er et annet retinoid som påvirker talgkjertlene slik at talgproduksjonen reduseres til et minimum. Dette utnyttes i behandlingen av akne.

Psoriasis er en hudsykdom som blant annet er karakterisert av for rask celledeling i overhuden. Metotreksat er et stoff som reduserer celledelingen i kroppen. Det er et effektivt middel i behandlingen av psoriasis.

Mange hudsykdommer karakteriseres av økt immunologisk aktivitet i huden. Legemidler som demper immunsystemet, kan derfor være effektive i behandlingen av hudsykdommer. Eksempler på slike legemidler er prednisolon, azatioprin og ciklosporin.

De siste årene er det kommet en rekke nye legemidler på markedet som karakteriseres av at de er spesialdesignede antistoffer, som har evnen til å blokkere definerte signalmolekyler, ofte omtalt som biologiske legemidler. Bakgrunnen for utvikling av slike legemidler er ny kunnskap om hvilke signalmolekyler som driver ulike sykdomsprosesser, slik som psoriasis. Effekten er i mange tilfeller svært god, og bivirkningsprofilen er stort sett gunstig. En ulempe er at denne typen behandling er meget kostbar.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg