hudsykdommer

Hudsykdommer. Skjematisk fremstilling av de ulike forandringer i huden som sees ved ulike hudsykdommer.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Hudsykdommer er sykdommer som først og fremst rammer huden. Hudsykdommene kan uten videre iakttas som utslett på huden. Huden har et begrenset register av reaksjonsmåter. De forskjellige hudsykdommene kan karakteriseres på grunnlag av hvilke elementer utslettet består av, hvor på kroppen utslettet er lokalisert og av sykdommens forløp. Dermatologi betyr læren om huden.

Faktaboks

Også kjent som
dermatoser

Forekomst

Psoriasis og eksem

Psoriasis og eksem er de kroniske inflammatoriske hudsykdommene som forekommer hyppigst i Norge. Det er ca. 100 000 personer i Norge som har psoriasis. Forekomsten av Atopisk eksem (barneeksem) har økt i siste halvdel av 1900-tallet. Flere undersøkelser har vist at mer enn ti prosent av barn i Vest-Europa nå har denne sykdommen i en kortere eller lengre periode av oppveksten. Årsaken til økningen er ukjent, men en teori er at bedrede hygienske forhold fører til at immunapparatet ikke får tilstrekkelige utfordringer tidlig i livet, og at dette medfører at genetisk disponerte individer utvikler en spesiell hyperreaktivitet i en del av immunapparatet. Mange som har atopisk eksem som små barn, blir bra i løpet av oppveksten, men omtrent én prosent av den yngre voksne delen av befolkningen har periodevis plager av atopisk eksem. I de mest alvorlige tilfeller er sykdommen livslang. I noen yrker er kontakteksem, mest på hender, et viktig problem, for eksempel blant frisører og pleiepersonale.

Hudkreft

Antall tilfeller med hudkreft har vist en betydelig økning siden 1950-årene, spesielt gjelder det føflekkreft. I 1960 var forekomsten 1,8 og 3,9 tilfeller pr. 100.000 innbyggere, for henholdsvis kvinner og menn, mens de tilsvarende tallene var steget til henholdsvis 40,9 og 44,8 i 2018. I 2020 var det 2338 nye tilfeller av føflekkreft i Norge. Dette forklares med at befolkningen er blitt mer eksponert for sol, knyttet til mer fritid og reiser til sol-destinasjoner, samt bruk av solarium. Basalcellekreft er langt vanligere enn føflekkreft, og er den hyppigst forekommende av alle krefttyper. Denne kreftformen sprer seg i praksis ikke og medfører derfor ikke dødelighet, men kan bli et lokalt problem om den ikke fjernes fullstendig. Plateepitelkreft (plateepitelkarsinom) er en kreftform som viser et lineært forhold til den samlede eksponering for ultrafiolett lys. Denne kreftformen øker derfor med økende alder og er blitt mer vanlig i forbindelse med befolkningens alder har økt. Menn med tidlig håravfall er utsatt for å få denne kreftformen i issen. Solare keratoser er celleforandringer som er et forstadium til plateepitelkreft. Men de færreste tilfeller av solare keratoser blir fullt utviklet hudkreft.

Kjønnssykdommer

De opprinnelige kjønnssykdommene, spesielt syfilis og gonoré, er nå sjeldne i Norge, selv om de har økt noe de siste årene. Forekomsten av hiv/aids har vært avtagende de siste ti-årene. De hyppigst forekommende kjønnssykdommene i Norge nå er genitale herpesinfeksjoner, klamydia og kjønnsvorter. Dermatologi (læren om hudsykdommer) og venerologi (læren om kjønnssykdommer) er knyttet sammen til én lege-spesialitet, dermato-venereologi, etablert i Norge i 1918. Grunnen til at disse to fagområdene ble slått sammen til én spesialitet, er at syfilis, som var meget vanlig på den tiden, kan gi mange forskjellige uttrykk i huden.

De synlige forandringene i et utslett kalles efflorescenser og deles i primære og sekundære. De viktigste primære efflorescensene er fargeforandringer (makel eller flekk), små knuter (papler), større fortykkede områder (plaques), små væskefylte blemmer (vesikler) og store væskefylte blemmer (bullae). Sekundære efflorescenser er blant annet flass, fortykket hud (hyperkeratoser), skorper, tynn hud (atrofi) og arr. Mange hudsykdommer har navn som beskriver deres utseende (morfologi).

Diagnostikk

Diagnostikk av hudsykdommer bygger på klinisk undersøkelse av huden og de forandringene som finnes der, sykehistorie og eventuelt supplerende undersøkelser. Er det mistanke om allergi, kan det være aktuelt å gjøre allergitester. Avhengig av problemstillingen kan det gjøres hudtester med stoffer som mistenkes å være årsaken til utslettet. Allergitester gjøres enten ved å føre stoffet inn i huden med en liten nål (prikktest), eller ved å plassere det aktuelle stoffet direkte på huden og la det ligge i to døgn (lappeprøver). Ved prikktester vises reaksjonen i løpet av minutter. Denne testen brukes ved mistanke om reaksjon på matvarer som egg, melk og fisk, og ved reaksjon på kontakt med pelsdyr som hest, hund og katt. Dette er allergiske reaksjoner som fremkalles av antistoffer i klassen IgE, såkalte straksallergier. Denne typen allergier kan også påvises i blodet, såkalte "in-vitro tester", som er et alternativ til prikktester.

Ved positive reaksjoner ved lappeprøver (eksemprøver) oppstår det et eksem på teststedet etter 2–3 døgn. Denne testen brukes ved mistanke om allergiske kontaktreaksjoner, for eksempel mot metaller (som nikkel og kromater), mot gummi og parfymesstoffer.

Hvis utslettets utseende ikke gir grunnlag for en sikker diagnose, eller hvis det er mistanke om kreft, vil det være aktuelt å ta en vevsprøve (hudbiopsi).

Ved spørsmål om genetisk betingede sykdommer, kan genetisk kartlegning i noen tilfeller være aktuelt.

Behandling

Lokalbehandling

Fram til ca 1950 var behandlingen av hudsykdommer basert på tradisjonelle midler som fargepenslinger (for eksempel eosin og krystallfiolett), stenkulltjære i forskjellige blandinger, svovelblandinger og ditranol. Ditranol er et syntetisk stoff, utviklet på grunnlag av et plantestoff, spesielt for behandling av psoriasis. Felles for disse behandlingene var at de, etter dagens standard, manglet god vitenskaplig dokumentasjon på effekt og sikkerhet, og medførte betydelige kosmetisk ubehag for pasientene, i tillegg til sjenerende lukt for pasienten og personer i omgivelsene. Dessuten var effekten ikke så god som i er moderne legemidler. Disse behandlingsalternativene er derfor lite brukt i dag.

Fra 1950-årene har kremer og salver med kortison revolusjonert lokalbehandlingen av hudsykdommer. Det er etter hvert utviklet meget effektive kortisonkremer som kan holde de fleste hudsykdommene i sjakk. Slike kremer har imidlertid sine begrensninger: De skal brukes periodevis, vanligvis ikke lenger enn 20 dager på ett hudområde da langvarig bruk kan gi tynn hud. Spesielt må man være forsiktig i ansiktet og i hudfolder. Hudsykdommer med kronisk forløp, som psoriasis og atopisk eksem, vil gjerne komme tilbake når behandlingen med kortisonkremer trappes ned eller avsluttes.

Kalsinevrinhemmere, som kom på det norske markedet i 2004, er en gruppe legemidler som kan brukes til lokalbehandling av hudsykdommer, først og fremst eksemer. Fordelen med disse legemidlene er at de ikke gir tynn hud. De kan derfor brukes i lengre perioder uten avbrudd og er et nyttig og i mange tilfeller et effektivt alternativ og supplement til kortisonkremer, spesielt i ansiktet og i hudfolder, der kortisonkremer har lett for å medføre bivirkninger.

Tradisjonell systemisk behandling

Mange hudsykdommer er karakterisert av hyperaktivitet i deler av immunsystemet som fører til ulike forstyrrelser i hudens funksjon. Dette gjelder for eksempel psoriasis og atopisk eksem. Derfor er det ikke overraskende at medikamenter som på ulike måter demper immunapparatet, kan ha effekt på disse sykdommene. Eksempler på slike medikamenter er prednisolon (kortison), methotrexate og cyclosporin. Methotrexate er et medikament som brukes i behandlingen av ulike kreftsykdommer, og kalles derfor ofte "cellegift", men brukt i lavere doser er methotrexate et sikkert og effektivt middel til behandling av psoriasis. Cyclosporin er et et stoff, som opprinnelig ble funnet i en sopp på Hardangervidda, og som viste seg svært effektivt i å hindre avstøtningsreaksjoner mot transplanterte organer (eks: nyrer, hjerte). Dette medikamentet har også meget god effekt i behandlingen av både psoriasis og atopisk eksem. Felles for disse medikamentene er at de har en del bivirkninger som setter begrensninger for deres bruk i behandlingen av hudsykdommer.

Retinoider

Retinoider er en gruppe stoffer som er avledet av A-vitamin, og som er svært nyttige i behandlingen av hudsykdommer der forhorningsprosessen er forstyrret. Dette gjelder spesielt psoriasis og iktyoser, som kan behandles med medikamentet acitretin. Alitretinoin er et retinoid som har en spesifikk effekt på håndeksemer og kan i en del tilfeller gi en bedring som vedvarer lenge etter at behandlingen, som varer i 3-6 måneder, er avsluttet. Isotretinoin er et retinoid som spesifikt påvirker talgkjertlene, slik at talgproduksjonen reduseres til et minimum. Dette utnyttes i behandlingen av akne, og revolusjonerte behandlingen av alvorlig acne, da dette kom på markedet i 1980. Et felles problem med alle retinoidene er at de er sterkt teratogene, det vil si at de skader fosterutviklingen, og må derfor absolutt ikke brukes av gravide eller av kvinner som kan komme til å bli gravide i behandlingsperioden.

Biologisk behandling

De siste 20 årene er det kommet en rekke nye legemidler på markedet som karakteriseres av at de er spesialdesignede antistoffer, som har evnen til å blokkere definerte signalmolekyler, ofte omtalt som biologiske legemidler. Bakgrunnen for utvikling av slike legemidler er ny kunnskap om hvilke signalmolekyler som driver ulike sykdomsprosessene ved de ulike hudsykdommene. Effekten av disse medikamentene er generelt svært god, og bivirkningsprofilen er stort sett gunstig, som en følge av at påvirkningen av immunapparatet er mye mer presis enn det som er tilfellet med tradisjonell systemisk behandling. En ulempe er at denne typen behandling er meget kostbar. Prisen for et års behandling av en pasient med denne typen medikament har ligget på opp til Kr. 150.000,- når medikamentet er nytt på markedet, men tendensen har vært at kostnaden faller med tiden, særlig når patenttiden utløper.Vi har nå meget gode behandlinger i denne kategorien for pasienter med psoriasis og atopisk eksem og for pasienter med hidrosadenitt. På grunn av kostnaden er behandlingen reservert for de pasientene som har mest alvorlige plager.

Lysbehandling

Mange pasienter med hudsykdommer blir bedre om sommeren, noe som vanligvis skyldes en gunstig effekt av solens ultrafiolette stråling. Dette fenomenet utnyttes i lysbehandling av hudsykdommer. Det benyttes lysstoffrør som gir kortbølget ultrafiolett stråling (UV-B). I noen tilfeller gis også langbølget ultrafiolett stråling (UV-A) i tillegg. Mest brukt er lysrør som avgir et smalspektret UV-B i øvre del av UV-B-spekteret, såkalt TL01. Mange pasienter med kroniske hudsykdommer går regelmessig til lysbehandling ved hudpoliklinikker eller hos privatpraktiserende hudleger. Lysbehandling gies gjerne i serier på 20-30 behandlinger, med 2-3 behandlinger.

Klimabehandling er et spesielt tilbud i offentlig regi til psoriasispasienter og er et alternativ til sykehusbehandling. Tilbudet innebærer et tre ukers opphold med soling og bading på Kanariøyene. Det legges vekt på opplæring for å bedre mestringen av sykdommen og livsstilsendringer, hvis det er aktuelt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg