Hudsykdommer, sykdommer som primært affiserer huden. Hudsykdommene kan uten videre iakttas som utslett på huden. Huden har et begrenset register av reaksjonsmåter. De forskjellige hudsykdommene kan karakteriseres på grunnlag av hvilke elementer utslettet består av, hvor på kroppen utslettet er lokalisert og av sykdommens forløp.

Psoriasis og eksem er de kroniske hudsykdommene som forekommer hyppigst i Norge. Omtrent halvparten av alle pasientene som er innlagt ved hudavdelingene i Norge, har en av disse diagnosene. Det er ca. 100 000 personer i Norge som har psoriasis. Stadig flere barn får atopisk eksem (barneeksem), og mer enn 10 % av alle norske barn har nå denne sykdommen i en kortere eller lengre periode i oppveksten. Årsaken til økningen er ukjent. De fleste blir bra i løpet av oppveksten, men omtrent 1 % av den yngre voksne delen av befolkningen har periodevis plager av atopisk eksem. I noen yrker er kontakteksem et viktig problem, for eksempel blant frisører og pleiepersonale.

Antall tilfeller med hudkreft har vist en betydelig økning de siste tiårene. Spesielt gjelder det malignt melanom (pigmentcellekreft, føflekkreft), hvis forekomst var åtte ganger hyppigere i 1990-årene enn i 1960-årene i Norge. Det er god grunn til å tro at dette skyldes endrede solingsvaner i befolkningen. I 2005 ble det registrert ca. 1000 nye tilfeller av malignt melanom. Basalcellekreft er langt vanligere enn malignt melanom, og er den hyppigst forekommende av alle krefttyper.

De opprinnelige veneriske sykdommene, spesielt syfilis og gonoré, er nå sjeldne i Norge, dog noe økende de siste årene, men i stedet har andre alvorlige seksuelt overførte sykdommer kommet til, spesielt hiv/aids, Chlamydia og herpes 2 (se herpesvirus).

Elementene i et utslett kalles gjerne efflorescenser og deles i primære og sekundære. De viktigste primære efflorescensene er fargeforandringer (makel eller flekk), små knuter (papler), større fortykkede områder (plaques), små væskefylte blemmer (vesikler) og store væskefylte blemmer (bullae). Sekundære efflorescenser er bl.a. flass, fortykket hud (hyperkeratoser), skorper, tynn hud (atrofi) og arr. Mange hudsykdommer har navn som beskriver deres utseende (morfologi).

De veneriske sykdommene (kjønnssykdommene) ble knyttet til hudsykdommene fordi de ofte medførte utslett. Spesielt gjelder dette syfilis, som gjennom sitt naturlige forløp kan gi en rekke forskjellige utslett.

Diagnostikk av hudsykdommer bygger på klinisk undersøkelse av huden og de forandringene som finnes der, sykehistorie og eventuelt supplerende undersøkelser. Ved spørsmål om allergi kan det være aktuelt å gjøre allergitester. Avhengig av problemstillingen kan det gjøres hudtester med stoffer som mistenkes å være årsaken til utslettet. Allergitester gjøres enten ved å føre stoffet inn i huden med en liten nål (prikktest), eller ved å plassere det aktuelle stoffet direkte på huden og la det ligge i to døgn (eksemprøver, lappeprøver). Ved prikktester vises reaksjonen i løpet av minutter. Denne testen er aktuell ved spørsmål om reaksjon på matvarer som egg, melk og fisk, og ved reaksjon på kontakt med pelsdyr som hest, hund og katt.

Ved positive reaksjoner ved eksemprøver oppstår det et eksem på teststedet etter 2–3 døgn. Denne testen er bl.a. aktuell ved mistanke om reaksjon på metaller (nikkel, kromater), gummi og parfyme. Hvis utslettets utseende ikke gir grunnlag for en sikker diagnose, eller hvis det er mistanke om kreft, vil det være aktuelt å gjøre en hudbiopsi.

Forståelsen av hudsykdommene er betydelig større i dag enn for bare 20 år siden. Fortsatt gjenstår imidlertid mange uløste spørsmål før vi kjenner årsaken til viktige hudsykdommer som psoriasis, atopisk eksem og hudkreft. Nye erkjennelser har imidlertid lagt grunnlaget for store fremskritt når det gjelder behandling av hudsykdommer. Fra 1950-årene har kortison-preparater revolusjonert behandlingen. Det er utviklet kortisonkremer som kan holde de fleste hudsykdommene i sjakk. Slike kremer har imidlertid sine begrensninger: De skal brukes periodevis, vanligvis ikke lenger enn 20 dager på ett hudområde da langvarig bruk kan gi tynn hud.

Kalsinevrinhemmere er en annen gruppe medikamenter som kan brukes til lokalbehandling av hudsykdommer, først og fremst eksemer. Fordelen med disse preparatene er at de ikke gir tynn hud. De kan derfor brukes i lengre perioder og er et nyttig alternativ/supplement til kortisonkremer.

Mange pasienter med hudsykdommer blir bedre om sommeren, hvilket vanligvis skyldes en gunstig effekt av solens ultrafiolette stråling. Dette fenomenet utnyttes i lysbehandling av hudsykdommer. Det benyttes lysstoffrør som gir kortbølget ultrafiolett lys (UV-B). I noen tilfeller gis også langbølget ultrafiolett lys (UV-A) i tillegg. Mest brukt er lysrør som avgir et smalspektret UVB i øvre del av UVB-spekteret, såkalt TL01. Mange pasienter med kroniske hudsykdommer går regelmessig til lysbehandling ved hudavdelinger eller hos privatpraktiserende hudleger.

Klimabehandling er et spesielt tilbud i offentlig regi til psoriasispasienter og er et alternativ til sykehusbehandling. Tilbudet innebærer et tre ukers opphold med soling og bading på Kanariøyene.

Retinoider er en gruppe stoffer som er avledet av A-vitamin, og som er svært nyttige i behandlingen av hudsykdommer der forhorningsprosessen er forstyrret (se huden). Dette gjelder spesielt psoriasis og iktyoser, som kan behandles med medikamentet acitretin. Isotretinoin er et annet retinoid som påvirker talgkjertlene slik at talgproduksjonen reduseres til et minimum. Dette utnyttes i behandlingen av akne.

Psoriasis er en hudsykdom som blant annet er karakterisert av for rask celledeling i overhuden. Metotrexat er et stoff som reduserer celledelingen i kroppen. Det er et effektivt middel i behandlingen av psoriasis.

Mange hudsykdommer karakteriseres av økt immunologisk aktivitet i huden. Medikamenter som demper immunapparatet, kan derfor være effektive i behandlingen av hudsykdommer. Eksempler på slike medikamenter er prednisolon, azatioprin og cyklosporin.

De siste årene er det kommet en rekke nye legemidler på markedet som karakteriseres av at de er spesialdesignede antistoffer, som har evnen til å blokkere definerte signalmolekyler, ofte omtalt som biologiske legemidler. Bakgrunnen for utvikling av slike legemidler er ny kunnskap om hvilke signalmolekyler som driver ulike sykdomsprosesser, slik som psoriasis. Effekten er i mange tilfeller svært god, og bivirkningsprofilen er stort sett gunstig. En ulempe er at denne typen behandling er meget kostbar, ca. kr 150 000 per år for en pasient.

Se også dermatologi (læren om hudsykdommer).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.