Lymfeknutene inneholder først og fremst store mengder av en type hvite blodceller som kalles lymfocytter. Lymfocyttene er klonefordelt med hensyn til hva slags antigener de kan gjenkjenne. Ettersom det er så mange ulike antigener, er det tilsvarende et enormt antall ulike kloner. I gjennomsnitt er derfor hver enkelt klon liten, det vil si at det er relativt få lymfocytter som kan gjenkjenne et gitt antigen.
Dersom lymfocyttene var spredt tilfeldig rundt i kroppen, ville det gå lang tid før tilstrekkelig mange antigenspesifikke lymfocytter oppdaget et invasjonsforsøk. Det kunne dermed oppstå stor skade før lymfocyttene fikk mobilisert motreaksjoner. To faktorer bidrar til å løse problemet:
- For det første er ikke lymfocyttene tilfeldig fordelt i vevene, men oppholder seg vesentlig i spesielt lymfatisk vev hvor det er stor mulighet for at antigen hurtig oppdages dersom det har trengt inn i kroppen. Lymfeknutene er nettopp slikt spesielt lymfatisk vev som virker som «veisperringer» eller kontrollposter for lymfe.
- For det andre ligger ikke lymfocyttene i ro, men foretar en uopphørlig vandring mellom de forskjellige lymfeknutene og også andre lymfatiske organer som milten, mandlene (tonsillene) og lymfatisk vev i tarmveggen.
Ved infeksjon i et vevsområde, for eksempel i en finger, vil bakterier flyte med lymfestrømmen til de drenerende lymfeknutene, for eksempel i armhulen. Knutene svulmer da opp til mangedobbelt størrelse og kan kjennes som faste, glatte og ømme kuler. På samme måte kan celler som løsner fra kreftsvulster (metastaser), flyte med lymfen og slå seg ned og danne nye svulster i de drenerende lymfeknutene. Disse fenomenene er en logisk følge av lymfeknutenes funksjon.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.