soneterapi

Man kjenner til at metoden ble brukt i oldtidens Egypt og hos indianere i Nord-Amerika. Den ble på begynnelsen av 1900-tallet systematisert og videreutviklet av den amerikanske legen William Fitzgerald (1872–1942). Han var øre-nese-hals-lege og oppdaget at trykk på bestemte punkter i neseslimhinnen kunne ha smertestillende effekt. Metoden ble kjent for allmennheten gjennom amerikaneren Eunice Ingham (1895–1974), som skrev flere bøker om soneterapi hovedsakelig ut fra soner på føttene. Soneterapi har vært praktisert i Norge siden 1960-årene.

Soneterapi brukes oftest mot astma, hodepine og migrene, muskel- og skjelettplager samt fordøyelsesplager.

Behandlingen går ut på at terapeuten trykker under pasientens føtter (eller soner i hender, på ører eller i hodebunn) på ømme punkter som skal tilsvare organet der lidelsen er lokalisert. Dessuten kan det gis allment stimulerende og utrensende behandling i form av massasje av punkter svarende til lever, nyrer og urinveier samt hormonsystemet.

Forskningsaktiviteten innen soneterapi øker. Ingen alvorlige bivirkninger er rapportert ved bruk av soneterapi, men behandlingen kan av enkelte oppleves som smertefull. Soneterapi ansees å ha dokumentert angstdempende effekt ved lungekreft (2006).

I dag undervises soneterapi ved flere skoler for alternativ medisin som tilleggsfag, samt som hovedfag ved egne skoler. Utdannelsen varierer fra helgekurs til deltidsutdannelse over 2–3 år. I alt 370 godkjente soneterapeuter er organisert i Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon, som har cirka 950 medlemmer (2006).

• alternativ behandling
• kunnskapsbasert medisin