transsfenoidal hypofysekirurgi

Ved transsfenoidal kirurgi går man inn i nesehulen og borer seg gjennom kilebenshulen til tyrkersadelen. Hypofysen ligger i tyrkersadelen.
Fremre del av kraniet av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Transsfenoidal hypofysekirurgi er kirurgisk tilgang til hypofysen via nesen og nesebihulen (sinus sphenoidalis). Den vanligste grunnen til at operasjonen utføres er for å fjerne en godartet hypofysesvulst. Totalt opereres årlig 100-130 pasienter med transsfenoidal hypofysekirurgi i Norge.

Indikasjoner

Godartede, men symptomgivende svulster i hypofysen (hypofyseadenom) er vanligste grunn til at inngrepet utføres. De fleste hypofysesvulstene er små og uten betydning, og vokser svært langsomt. Det er når svulstene gir symptomer at det er grunn til å operere.

Mekanisk trykk

Mange av pasientene som blir operert har så store svulster at nærliggende hjernenerver blir skjøvet på og gir funksjonstap. Det typiske er press mot synsnerveapparatet, noe som gjerne resulterer i gradvis svekkelse synsfunksjonen, gjerne sidesyn.

Overproduksjon av hormoner

Noen svulster leder til overproduksjon av hypofysehormoner og kan gi store helseplager selv om svulstene kan være små. Slike hormonproduserende hypofysesvulster, som for eksempel resulterer i akromegali eller Cushings sykdom, behandles også med transsfenoidal hypofysekirurgi.

Operasjonsteknikk

Inngrepet gjøres i narkose og utføres oftest av nevrokirurger med hypofysekirurgi som spesialfelt. Kirurgen bruker enten operasjonsmikroskop eller endoskop, eller begge deler for å få god forstørrelse og god belysning under inngrepet. Slimhinnen løsnes ofte fra bakre del av neseskilleveggen og noe brusk i bakre del av neseskilleveggen fjernes. Åpningen fra nesebihulen til nesen lages større. Med en liten bor kan kirurgen lage en åpning inn til sella turcia der hypofysen ligger. Deretter åpnes ytre hjernehinne og kirurgen kan se inn i hypofysen. De fleste hypofysesvulster er bløtere i konsistens enn normalt hypofysevev og kan skrapes ut med uskarpe små curetter eller fjernes med sug. Kirurgen forsøker å ikke skade normalt hypofysevev som ligger omkring svulsten. Etter at svulsten er fjernet repareres hjernehinnen for å hindre lekkasje av cerebrospinalvæske fra nesen og for å gjenopprette en barriere mellom bihulen og hjernen. Kunstig hjernehinneerstatning brukes ofte her.

Operasjonsresultater

Målsetningen ved inngrepet varierer. Ved hormonproduserende svulster er hensikten oftest å kurere pasienten. Dette lykkes i omkring 70 prosent av tilfellene, avhengig av størrelse og lokalisasjon av svulsten.

Ved operasjon for svulster som ikke produserer hormoner er hovedhensikten som regel å bedre synsfunksjonen. Samtidig ønsker man å fjerne så mye at svulsten ikke må behandles igjen senere. Synssfunksjon bedres i omkring 80 prosent av tilfellene.

Komplikasjoner

Inntil 20 prosent av de som opereres for hypofysesvulst får en eller annen form for hypofysesvikt etter inngrepet og må få tilskudd av hypofysehormoner. Omkring 25 prosent av de som har sviktende hormonproduksjon før inngrepet kan oppleve hormonell bedring etterpå. De vanligste postoperative komplikasjonene er neseblødning, lekkasje av cerebrospinalvæske, bihulebetennelse og hormonmangel. Dødelighet ved inngrepet er cirka 0,5 prosent og kan skyldes blødninger som følge av skade på store pulsårer i nærheten av hypofysen.

Historie

Ulike kirurgiske tilganger for å nå hypofysen ble prøvd ut på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, men dødeligheten var ofte svært høy. Den første transfenoidale operasjonen ble gjort av Hermann Schloffer (1868-1837) i 1906. Operasjonsteknikken ble senere modifisert av flere, blant annet Harvey Cushing (1869-1939). Cushing opererte 231 hypofysesvulster med transfenoidal tilgang mellom 1910 og 1925 med en dødelighet på 5,6 prosent. Han oppnådde imidlertid en dødelighet på kun 4,5 prosent via kraniotomi og han sluttet derfor med transfenoidal kirurgisk tilgang. Siden Cushing var så toneangivende i nevrokirurgi førte dette til at nesten alle samtidige nevrokirurger forlot den transfenoidale operasjonstilgangen. Introduksjon av operasjonsmikroskop og røntgen gjennomlysning på operasjonsstuer på 1960-tallet gjorde at den transfenoidale tilgangen ble gjenoppdaget og behandlingsresultatene ble langt bedre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg