Cushings syndrom

Cushings syndrom, stoffskiftelidelse som skyldes forhøyet konsentrasjon i blodet av kortisol (endogen Cushing) eller glukokortikoider (iatrogen Cushing); oppkalt etter den amerikanske hjernekirurgen Harvey Cushing (1869–1939). Ved forhøyet kortisolkonsentrasjon over lengre tid forstyrres omsetningen av fett, protein og karbohydrater samt forskjellige mineraler (kalsium, natrium, kalium), og organismens evne til å reagere hensiktsmessig på infeksjoner nedsettes.

De viktigste symptomene er fedme, som er lokalisert til kropp, nakke og ansikt (pasienten får «fullmåneansikt»), muskelsvinn, forhøyet blodsukker, knokkelskjørhet, forhøyet blodtrykk, svekkelse av kar (blåmerker) og bristninger i huden (rødfiolette striper). Hos kvinner sees maskulinisering med økt behåring på grunn av forhøyet utskillelse av mannlig kjønnshormon fra binyrebarken og menstruasjonsforstyrrelser, og hos menn impotens. Organismens motstandskraft mot infeksjoner er nedsatt, og sår gror dårlig. Slapphet og tretthet forekommer hyppig, og det kan utvikle seg alvorlige psykiske forstyrrelser.

Binyrenes produksjon av kortisol reguleres av hormonet ACTH fra hypofysen. Cushings syndrom kan derfor skyldes både økt produksjon av ACTH fra hypofysen (ca. 80 % av tilfellene) (eller fra svulstvev andre steder i organismen) eller en svulst i binyrebarken (10–15 %). Pasientene behandles med kirurgisk inngrep i hypofysen (transsfenoidal hypofysektomi); mer sjelden behandles hypofysesvulsten med røntgenbestråling. Sitter svulsten i binyren, må binyren fjernes. Forblir sykdommen ubehandlet, kan den føre til døden i løpet av få år. Sykdommen er sjelden, og flertallet av pasientene er kvinner. Siden mange alvorlige sykdommer kan behandles med syntetiske glukokortikoider med kortisollignende virkning, forekommer syndromet nå oftest som en uheldig følge av denne behandlingen over lengre tid (iatrogen Cushing). Slik behandling krever derfor omhyggelig vurdering, men kan virke livreddende eller lindre symptomer som ellers nærmest er uutholdelige.