ADHD

ADHD er en tilstand som er definert ved tre kjernesymptomer; konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.

Betegnelsen ADHD står for attention deficit hyperactivity disorder. Den stammer fra det amerikanske klassifikasjonssystemet for diagnoser (DSM). Det offisielle klassifikasjonssystemet i Norge kalles ICD-10. I dette er tilstanden beskrevet under betegnelsen hyperkinetisk forstyrrelse. Norske forskere og klinikere referer i praksis til begge disse to diagnosemanualene, men i Norge er det kriteriene i ICD-10 som ligger til grunn for vurderingen av en eventuell diagnose. Til daglig er begrepet ADHD den vanligste betegnelsen både blant fagfolk og andre.

Det norske klassifikasjonssystemet (ICD-10) beskriver hyperkinetisk forstyrrelse som en gruppe lidelser der symptomene oppstår tidlig, vanligvis i løpet av de fem første leveårene. Diagnosen er basert på beskrivelser av ulike typer atferd som er karakteristiske for tilstanden. Sentrale trekk er:

• manglende utholdenhet i aktiviteter som krever kognitivt engasjement og en tendens til å skifte fra én aktivitet til en annen uten å gjøre noe ferdig, kombinert med:
• en form for uorganisert, dårlig regulert og overdreven aktivitet.

Hyperkinetiske barn er ofte uforsiktige, impulsive og mer utsatt for ulykker enn andre. De kan vise en sosialt uhemmet atferd med mangel på normal forsiktighet og tilbakeholdenhet og bli sosialt isolert. De får ofte disiplinærvansker på grunn av tankeløse brudd på normer og regler. Kognitive forstyrrelser er vanlig. De har også oftere spesifikke motoriske og språklige utviklingsforstyrrelser enn andre. Sekundære komplikasjoner omfatter dyssosial atferd og lav selvfølelse.

Det amerikanske klassifikasjonssystemet (DSM 5) beskriver de tre sentrale kjennetegnene ved ADHD slik:

• et vedvarende mønster preget av konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet.

Konsentrasjonsvanskene viser seg blant annet i form av vansker med å holde fast ved en oppgave over tid og problemer med å organisere egen aktivitet og arbeidsoppgaver.

Hyperaktivitet viser seg i form av kroppslig uro, rastløshet, plukking eller fikling med gjenstander og et generelt eller periodevis høyt motorisk aktivitetsnivå.

Impulsivitet viser seg ved en nedsatt evne til å tenke seg om før en handler, som vansker med å vente på tur og ved tendenser til å avbryte og forstyrre andre. Den impulsive atferden medfører en økt risiko for å utsette seg selv for fare.

Verdens helseorganisasjon har beskrevet i alt 18 kliniske symptomer på de tre kjernesymptomene. Ni av disse er symptomer på konsentrasjonsvansker, fem på hyperaktivitet og fire på impulsivitet.

For å kunne sette diagnosen kreves det treff på minst seks symptomer på konsentrasjonsvansker, tre på hyperaktivitet og ett på impulsivitet. I tillegg er det et kriterium at symptomene skal ha vist seg før sjuårsalderen, at de har vart i minst seks måneder og at de har forårsaket nedsatt funksjon på flere områder i dagliglivet (arbeid/skole, fritid/hobbyer, relasjoner/familie og så videre).

I løpet av den diagnostiske utredningen kartlegges en persons atferd over tid for å kunne identifisere eventuelle karakteristiske kjennetegn som stemmer overens med symptomene på ADHD. Som verktøy i dette arbeidet er det laget en rekke ulike observasjons- og intervjuskjema, normerte sjekklister og standardiserte tester. Både pedagoger, helsesøstre, ansatte i PP-tjenesten, familiemedlemmer og andre blir involvert i deler av kartleggingen.

Det kan være vanskelig å vurdere om noen har ADHD eller andre tilstander (differensialdiagnostisere). For det første fordi symptomene på ADHD kan være indikasjoner på andre tilstander. For det andre fordi de fleste med ADHD også har én eller flere tilleggslidelser/-tilstander som for eksempel lærevansker, utviklingsforstyrrelser, atferdsvansker, angst, tics og søvnvansker.

På bakgrunn av ulike pedagogiske, psykologiske og medisinske kartlegginger utelukkes alternative forklaringer på symptomene før den endelige diagnosen settes i spesialisthelsetjenesten. Gjennom helseforetakene har spesialisthelsetjenesten tilgang til standardiserte utredningsprogrammer for diagnostisering av ADHD.

Nyere metoder for undersøkelser av hjernen dokumenterer visse avvik hos personer med ADHD. Det finnes imidlertid ingen blodprøve eller enkel test som kan påvise tilstanden.

Det er svært viktig at familier som har barn med hyperaktivitet blir tatt alvorlig fra tidlig barnealder, selv om det foreløpig kanskje ikke er gitt noen diagnose. Nyttige tiltak er for eksempel tilbud om avlastning og barnehageplass, samt råd fra pedagoger og psykologer om hvordan man kan takle urolig og utfordrende atferd hjemme, på skolen og i barnehagen. Slike virkemidler kan forebygge samspillvansker på kort sikt og hindre skjevutvikling på lang sikt. Kurs knyttet til barne- og ungdomspsykiatrien har vist seg særlig nyttige. De fører til at foreldre og andre forstår barnas atferd bedre, slik at de selv blir bedre i stand til å tilrettelegge hverdagslivet.

Det er ofte nødvendig med pedagogiske tiltak tilpasset barnet, eventuelt med ekstra ressurser i klassen og tidlig tilgang til ulike elektroniske hjelpemidler. Barn og unge som ikke får tilstrekkelig utbytte av den ordinære opplæringen, har ifølge opplæringsloven rett til spesialundervisning med individuell opplæringsplan (IOP). Alle som har behov for sammensatte og langvarige tjenester fra offentlige myndigheter har dessuten rett til en individuell plan (IP).

I tillegg til miljørettede tiltak kan behandling med medikamenter være nødvendig. Det kan føre til større utbytte av det pedagogiske tilbudet. Medisiner kan ikke kurere tilstanden, men de griper inn i de biologiske mekanismene i hjernen som er avvikende, og kan gjøre det lettere å leve med ADHD. I noen tilfeller kan behandling med medikamenter bidra til å forebygge at man utvikler andre problemer senere, for eksempel rusmisbruk. Medisineringen trappes gjerne ned i tenårene.

Om lag 65 prosent av barn og unge med ADHD har fortsatt funksjonsvansker som voksne. Mange kan ha god nytte av medisinering også som voksne. Vanlige medisiner er atomoksetin (Strattera) eller metylfenidat (for eksempel Ritalin, Equasym, Concerta). Metylfenidat er et sentralstimulerende middel.

Kunnskapen om eventuelle bivirkninger av disse medisinene på lang sikt er foreløpig sparsom. Derfor er det viktig med regelmessig medisinsk oppfølging av den medikamentelle behandlingen.

Man antar at forekomsten av ADHD ligger mellom tre og fem prosent av befolkningen. Flere gutter enn jenter får diagnosen (4:1). Det blir ofte forklart med at gutter generelt viser et høyere aktivitetsnivå enn jenter. Jenter synes oftere å streve mer med oppmerksomhetssvikt enn med hyperaktivitet. Det betyr at det er vanskeligere å oppdage tilstanden. De senere årene har det vært økende oppmerksomhet rundt jenter med ADHD. Den skjeve kjønnsfordelingen synes sakte å være i ferd med å jevne seg ut.

Offentlig tilgjengelig datamateriale fra Nasjonalt folkehelseinstitutt (Reseptregisteret) tyder på at det er en betydelig regional variasjon i hvor mange som får diagnosen ADHD. En oversikt fra 2014 over antall brukere av ADHD-medisiner viser en fylkesvis variasjon fra 3,89 (i Oslo) til 10,46 (i Vestfold) per 1000 innbyggere. Tall fra det samme registeret viser at det er flest antall brukere av ADHD-medisiner fra 10 til 19 år (25,05 brukere per 1000 innbyggere i 2014). Dessuten kommer det fram at det totale antallet brukere av ADHD-medisiner i Norge har steget fra 2,59 til 7,08 per 1000 innbyggere fra 2004 til 2014.

Andre undersøkelser har utpekt ADHD som en av diagnosene med den største tilveksten innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i samme periode.

De symptomene som i dag blir brukt ved diagnostisering av ADHD er beskrevet i tidligere medisinsk litteratur. Begrepene MBD (minimal brain dysfunction) og DAMP (Deficit in attention, motor control and perception) er begge eksempler på begreper som har vært i bruk om lignende tilstander tidligere.

De diagnostiske klassifikasjonssystemene blir revidert og oppdatert etter behov. Det betyr at både den offisielle beskrivelsen av ADHD, og kriteriene for å sette diagnosen, er i stadig utvikling og endres over tid.

DSM II fra 1968 opererte med diagnosen Hyperkinetisk reaksjon på en tilstand som kan betegnes som forløperen til ADHD. I 1980 (DSM III) ble betegnelsen endret til Attention Deficit Disorder (ADD), og det ble skilt mellom to ulike typer av ADD, én med – og én uten hyperaktivitet. I 1987 (DSM III R) ble betegnelsen ADD erstattet av AD/HD.

Fram til 1994 var diagnosen forbeholdt barn og unge. I 1994 (DSM IV) ble kriteriene endret slik at også voksne kan få diagnosen. I Norge fikk voksne tilgang til medikamentell behandling med metylfenidater i 2005.

I dag er som tidligere nevnt de offisielle diagnostiske betegnelsene Hyperkinetisk forstyrrelse i det norske ICD-10 (1992) og Attention Deficit / Hyperactivity Disorder i det amerikanske DSM 5 (2013).

• Helsedirektoratet (2014): «ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging», IS-2062.

• Reseptregisteret
• Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK)
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD – hva er det?
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD – hvilken behandling virker?
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD: mestringsstrategier for ungdom og voksne