Glukokortikoider, gruppe av kjemisk nært beslektede steroidhormoner som dannes i binyrebarken (kortisol), samt syntetiske stoffer med lignende virkning, f.eks. betametason, dexametason og prednisolon.

Glukokortikoidene har både potent betennelsesdempende effekt og kraftige effekter på karbohydrat-, protein-, og fettomsetningen. De binder seg til reseptorer i cellene og fremmer nydannelse og utskillelse av glukose fra leveren, stimulerer nedbrytning av proteiner for å skaffe materiale til dannelse av mer glukose, hemmer opptaket av glukose i muskel- og fettceller og øker nedbrytningen av fett for å sørge for at blodsukkeret øker (virker motsatt av insulin).

Glukokortikoider og andre binyrebarkhormoner er av grunnleggende betydning for organismens evne til å reagere på belastninger av enhver art (stresshormoner). Ved binyrebarkinsuffisiens (mangel på binyrebarkhormoner, se Addisons sykdom) kan selv mindre skader, infeksjoner m.m. fremkalle livstruende tilstander.

Kortisol (hydrokortison) er det viktigste glukokortikoidet hos mennesket. Det forekommer i blodet dels bundet til et plasmaprotein (transkortin), dels fritt i små mengder. Dannelsen av kortisol reguleres via en feedbackmekanisme: Ved fallende kortisolkonsentrasjon avgir hypofysen hormonet ACTH. Dette stimulerer binyrebarken til å øke produksjonen av kortisol.

Hormonene virker dempende på betennelses- og immunreaksjoner og brukes derfor i behandlingen av en rekke sykdommer hvor man ønsker å redusere slike symptomer, f.eks. ved leddgikt og beslektede sykdommer, ved astma, som lokalbehandling ved eksem og ved transplantasjoner. Foruten de naturlige hormonene brukes forskjellige syntetiske glukokortikoider med lignende struktur, men kraftigere virkning (prednisolon, dexametason). En stor utfordring ved bruk av glukokortikoider er å finne en dosering som gir god nok betennelsesdempende effekt, men samtidig så små bivirkninger på omsetningen av karbohydrater, proteiner og fettstoffer som mulig.

I tillegg gir glukokortikoider feedbackreaksjon til hypofysen, og produksjonen av hormon i binyrebarken hemmes. Ved påkjenninger (ulykker, operasjoner, akutte sykdommer) vil det derfor ikke komme vanlig stigning av binyrebarkens egne hormoner. Mengden av tilført hormon må derfor økes. Se også binyrene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.