antinukleære faktorer

Generelt kan en dele testmetodene inn i to hovedgrupper; de manuelle og de elektrokjemiske metodene. Blant de manuelle er immunfluorescens (IF)-testen oftest benyttet. IF-testen er kostnadseffektiv, nøyaktig og enkel å gjennomføre, men krever trenet personell. I økende grad anvendes ELISA-test (EliA er en variant) som er en elektrokjemisk metode. Denne er automatisert og nøyaktig, men mer kostbar. I noen tilfeller brukes begge metodene.

Et utslag i ANA-test forekommer oftest i høye konsentrasjoner ved systemiske bindevevssykdommer som SLE og MCTD, myositt, Sjøgrens syndrom og systemisk sklerose, men også ved andre autoimmune sykdommer som autoimmun hepatitt (leverbetennelse), tyreoiditt (stoffskiftesykdom) og andre. En tydelig positiv ANA test bør derfor utredes med videre undersøkelser.

Generelt vil en negativ ANA-test (fravær av ANA) med stor sikkerhet utelukke de fleste typer systemiske bindevevssykdommer slik som SLE og MCTD, myositt, Sjøgrens syndrom og systemisk sklerose. Unntaksvis påvises slike sykdommer likevel, selv om ANA-testen er normal. Årsaken kan være at nivået av antistoffene hos noen er såpass lave at testen ikke slår ut.

Nedenfor er noen subklasser av ANA (ENA) og sykdommer som disse utslagene kan indikere.

• antistoffer
• revmatiske sykdommer
• autoimmune sykdommer