systemisk lupus erythematosus

Ofte tilkommer et rødt, flekket utslett i ansiktet, på halsen og hendene, altså på hud som er utsatt for sollys. Når utslettet opptrer på kinnene og over neseryggen, kalles det «sommerfuglutslett» på grunn av formen. Utslettet kan også være av samme type som ved diskoid lupus (lupus erythematosus discoides).

Graden av leddbetennelser (artritt) varierer fra smerter og stivhet til tydelige hevelser, slik at sykdommen iblant kan minne om leddgikt.

Indre organer angripes ofte. Nyrebetennelse ved SLE (lupusnefritt) ses i form av glomerulonefritt med økt utskillelse av protein i urinen og væskeansamlinger i kroppen (ødemer). Betennelse i hjerteposen (perikarditt) medfører vanligvis brystsmerter. Betennelse i lungehinnen (pleuritt) kjennes som pusteavhengige smerter. I sentralnervesystemet kan psykiske symptomer, kramper, og lammelser oppstå. Fordi SLE lett kan forveksles med andre sykdommer er den blitt kalt «den store imitator».

SLE er forbundet med økt risiko for blodpropp. Mest utsatt er de som har utslag i blodprøvene lupus antikoagulant, kardiolipin antistoff og beta-2 glykoprotein antistoff. Utslag i disse prøvene kombinert med blodpropp kan tyde på antifosfolipidsyndrom som forekommer hos omtrent 40 prosent av pasientene med SLE.

I blodprøver påvises flere typiske forandringer. Som tegn på revmatisk betennelse er ofte senkningsreaksjonen (SR) høy, men C-reaktivt protein (CRP) er lav. Antall røde blodlegemer (erytrocytter), hvite blodlegemer (leukocytter) og blodplater (trombocytter) kan bli for lave. Ved nyrebetennelse skilles proteiner ut gjennom urinen, og proteinnivået i blodet blir lavt. Som ved de fleste autoimmune bindevevssykdommer, påvises antinukleære autoantistoff (ANA). Typisk for SLE er også at én eller flere undergrupper foreligger i form av antistoff mot DNA, Sm, C1q, SSA og SSB. Vevsprøver fra hud og nyrer kan også vise karakteristiske forandringer.

Over tid medfører SLE økt forekomst av aterosklerose med risiko for hjerteinfarkt og hjerneslag som senkomplikasjoner.

SLE behandles med immundempende medikamenter. Ved høy sykdomsaktivitet brukes glukokortikoider, ofte prednisolon i nedtrappende doser kombinert med antimalariamiddelet hydroksyklorokin og et tredje immundempende medikament. Det er flere immundempende legemidler å velge mellom slik som cyclofosfamid, azathioprin, methotrexate, mykofenolat, belimumab og rituximab. Medikamentvalget og dosene tilpasses hver enkelt, avhengig av hvor alvorlig sykdommen er, hvilke organer som er angrepet, og om andre samtidige sykdommer eller allergier foreligger.

Det er nødvendig med regelmessige kontroller for å tilpasse behandlingen etter sykdomsaktivitet, komplikasjoner og eventuelle bivirkninger av legemidler. Hvis en bruker hydroksyklorokin, skal øyelegeundersøkelser gjennomføres. Ved glukokortikoider vurderes risiko for benskjørhet (osteoporose). Under andre immundempende medikamenter kontrolleres antall blodceller, lever- og nyrefunksjon ved blodprøver. Forekomsten av infeksjoner er økt ved SLE og ved immundempende behandling. Forebyggende vaksiner og rask legevurdering ved infeksjonstegn er derfor viktig.

Over tid må andre risikofaktorer for aterosklerose reduseres så mye som mulig. Røykeslutt, behandling av høyt blodtrykk (hypertensjon) og høyt kolesterol tilstrebes.