Bulimi, sykdomstilstand karakterisert ved overdreven opptatthet av kontroll over kroppsvekten, med gjentatte episoder med kontrollsvikt hvor det forekommer anfall med overspising. Da blir store matmengder inntatt på kort tid (få timer). Spiseanfallene skjer gjerne i hemmelighet. Hyppigheten av slike anfall varierer, men kan hos noen forekomme flere ganger om dagen. Personen har derfor ofte sterk følelse av selvforakt, skyld eller depresjon etter et spiseanfall.

I forsøk på å oppveie den «fetende» virkningen av episoder med overspising, vil de fleste forsøke å slanke seg mellom spiseanfallene, for eksempel ved å legge inn sulteperioder. Det er også vanlig å anvende ulike måter å få ned vekten på, som å fremkalle oppkast etter et måltid, misbruke avføringsmidler eller innta vanndrivende legemidler (diuretika). Noen kan også bruke appetittdempende midler eller midler som øker forbrenningen (for eksempel skjoldbruskkjertelhomon).

Hos noen kan dette i seg selv føre til medisinske problemer som for eksempel forstyrrelse i væskebalansen med elektrolyttforstyrrelser eller skade på tenner. Ved samtidig diabetes kan bulimi forstyrre egenbehandling med insulin med mer alvorligere komplikasjoner av diabetesen som følge.

Bulimi skilles fra patologisk (sykelig) overspising med rituelt preg, også kalt tvangsspising (engelsk: binge eating disorder). Som ved bulimi er det også ved denne tilstanden spiseanfall med ledsagende følelse av sterkt ubehag eller manglende kontroll, men det foreligger ingen kompenserende adferd for å bli kvitt maten igjen, slik vi ser ved bulimi. Disse pasientene blir derfor også overvektige.

Visse indremedisinske og nevrologiske sykdommer kan medføre forstyrrelser i spiseadferd eller oppkast av mat etter måltider, men slike sykdommer mangler de karakteristiske psykologiske kjennetegn som man ser ved bulimi.

Den eksakte forekomst av bulimi er usikker. Estimatene i den vestlige verden varierer fra 0 % til 2 % hos menn og fra 0,3 % til 7 % hos kvinner. I ikke-vestlige land er forekomsten svært mye lavere. Debutalderen er oftest mellom 17 og 25 år, men minst 1/3 av kvinnene har tidligere hatt perioder med sykelig slanking (anorexia nervosa). Sammenlignet med friske vil personer med bulimi ha en tendens til å overvurdere egen kroppstørrelse, og de ønsker seg ofte en kropp som er betydelig mindre og tynnere enn det personer uten bulimi gjør.

De som lider av bulimi har oftest samtidig også andre psykiske problemer. Symptomer på depresjon er det vanligste, og selvmordstanker så vel som selvmordsforsøk kan forekomme. Mange er også impulsive i den grad at det også kan bidra til andre impulsrelaterte problemer som for eksempel rus- eller alkoholmisbruk. Noen kan også lide av personlighetsforstyrrelser.

Det er to hovedteorier om årsaken til bulimi. Den kognitive teorien vektlegger at mange av personene med bulimi har vært svært opptatt av vekt enten dette er knyttet til for eksempel idrett, rollemodeller eller jevnaldrendes kommentarer. Mange har da også vært på slankekurer. Mindre brudd på slankeprogrammet blir sett på som uttrykk for dårlig selvkontroll med sterk selvforakt og fortvilelse til følge. Dermed gir personen forbigående fullstendig opp med «spiseorgie» som følge. Men etter en forbigående spenningslettelse under spisingen kommer selvforakten, angsten og fortvilelsen tilbake med full kraft etterfulgt av nye forsøk på å gjenvinne kontroll over vekten. En ond sirkel oppstår hvor personen pendler mellom overspising og ulike tiltak for å få ned kroppsvekten.

Den biologiske forståelsesteorien vektlegger at en karbohydratfattig, proteinrik diett som brukes av dem som vil slanke seg, hos noen kan føre til nedsatt tilgang på funksjonelt serotonin i hjernen. Det vil i sin tur lede til både en sterk trang til karbohydrater og øket impulsivitet og forstyrret stemningsleie (dysfori, øket irritabilitet), noe som kan medføre plutselige spiseanfall. Etter spiseanfallene forsterkes fortvilelsen over å ha mistet kontrollen; nye slanketiltak settes inn som igjen påvirker hjernens biologi med ytterligere forsterket nevrobiologisk og tilhørende psykisk ustabilitet til følge.

De letteste tilfellene kan behandles i allmenn praksis ved å kombinere informasjon, selvhjelpsmanualer og oppfølging av lege, eventuelt kombinert med bruk av legemidler. Regulering av kostholdet (variert) inngår som en del av behandlingen. I mer uttalte sykdomstilfeller er det best dokumentasjon for effekten av kognitiv adferdsterapi (engelsk cognitive behaviour therapy, forkortet CBT), men også en del andre psykoterapiformer kan brukes. Er det andre psykiske lidelser eller problemer behandles disse også.

CBT gis oftest som individuell behandling, men ved lettere former kan behandling i gruppe også fungere bra. CBT kombinerer informasjon om sykdommen, bruk av loggbok for å identifisere situasjoner som utløser spiseanfall, og følelser og tanker knyttet i tilknytning til disse situasjonene. På dette grunnlag finner person og behandler frem til alternative kognitive og adferdsmessige mestringsmåter. Personens kognitive feiloppfatninger omkring vekt og figur tas også opp.

Foreskrivning av selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI), som normaliserer den funksjonelle serotoninbalansen og dermed bidrar til å bryte spiseanfall, er den vanligste medikamentelle behandlingen. Også andre typer legemidler kan brukes i noen tilfeller. Hos noen får man best resultat hvis man kombinerer CBT og legemiddelbehandling. Enkelte vil kreve videre psykiatrisk-psykologisk behandling for andre lidelser når selve bulimiproblematikken er overvunnet.

Ubehandlet vil omkring 1/3 av pasientene bli kvitt sine bulimisymptomer og gjenvinne kontroll over sin spising i løpet av 1/2 til 1 år. Med behandling vil antallet som bedres dobles. Hos noen består problemene, men hos de fleste forsvinner de gradvis når man blir eldre.

  • Christensen, Karin: Matens mysterium: om å bli frisk av anoreksi, bulimi [...]: en selvhjelpsbok, 2. utg., 2002, isbn 82-92023-09-7, Finn boken
  • Karlsen, Anna & Bård Mellin Olsen: Spiseforstyrrelser: en håndbok for foreldre [...], 1999, isbn 82-995201-1-8, Finn boken
  • Skårderud, Finn: Nervøse spiseforstyrrelser, 1994, isbn 82-00-41066-8, Finn boken
  • Skårderud, Finn: Sterk svak : håndboken om spiseforstyrrelser, 2000, isbn 82-03-22439-3, Finn boken
  • SMIL - Skandinavisk Medisinsk Informasjon for Legfolk

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.