Spiseforstyrrelser kjennetegnes av overopptatthet av kroppsform og vekt.

av https://www.flickr.com/photos/internetarchivebookimages/. Gjengitt med tillatelse

Når en person har tanker og atferd om mat og vekt som begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten, har vedkommende en spiseforstyrrelse, ifølge en definisjon av Skårderud (2000). En spiseforstyrrelse gjør dermed at man har problemer med å forholde seg til mat, men også til egne tanker og følelser

Å ha en spiseforstyrrelse innebærer å være overopptatt av kropp, vekt og utseende, og føle seg styrt av slike tanker og følelser. Et slikt forhold til mat og kropp kan forstås som uttrykk for en måte å håndtere kaotiske, overveldende og/eller vanskelige følelser på, noe som omtales som affektregulering i faglitteraturen.

Det å bry seg om og være opptatt av kosthold, trening og kropp, er ikke i seg selv et tegn på at man har en spiseforstyrrelse. Det er når tanker, følelser og atferd knyttet til mat, kropp og utseende overskygger alt annet og ødelegger livskvaliteten, at tilstanden blir karakterisert som en lidelse.

De følgende er vanlige tegn på at en person lider av spiseforstyrrelse, ifølge interesseorganisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser:

  • Vekttap eller vektoppgang
  • Overopptatthet av vekt og kropp
  • Stress og skyldfølelse etter å ha spist
  • Utvikling av unormale spisevaner, som å unngå måltider eller visse mattyper, eller innta store mengder mat
  • Trening preges av stress og tvang
  • Forakt for egen kropp, fasong og utseende
  • Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker

Overopptatthet av mat og kropp kan gi seg utslag i flere ulike typer adferd. Ifølge psykiateren Finn Skårderud kan man dele inn i ulike typer som han kaller «nekteren», «renseren» og «overspiseren». Disse kan kategoriseres i tre ulike hovedtyper spiseforstyrrelser, som i DSM-systemet beskrives som henholdsvis anoreksia nervosa, bulimia nervosa og overspisingslidelse

Hovedformene spiseforstyrrelser har igjen ulike undervarianter, såkalte atypiske former, og det er også vanlig at en person beveger seg mellom ulike typer spiseforstyrrelser i løpet av et sykdomsforløp.

En person som kan diagnostiseres med anoreksi, eller anoreksia nervosa, vil typisk gi uttrykk for sterk motstand mot det å opprettholde normal kroppsvekt for høyde og alder, og vil ligge under 85 prosent av forventet vekt. Videre kjennetegnes tilstanden av en intens frykt for å legge på seg, selv ved undervekt.

Hvis det er snakk om en kjønnsmoden kvinne, vil den lave kroppsvekten kunne føre til at menstruasjonen uteblir. Typisk vil en videre ha et forstyrret kroppsbilde, noe som innebærer at ens opplevelse av egen kroppsform og kroppsstørrelse ikke samsvarer med realiteten, og en vil typisk oppleve seg som større enn en egentlig er.

Bulimi, eller bulimia nervosa, kjennetegnes av gjentatte episoder med overspising. Episodene karakteriseres av at en spiser en større mengde mat enn hva som regnes som naturlig innenfor en avgrenset periode, og en har en følelse av mangel på kontroll over spisingen denne perioden. Overspisingen etterfølges typisk av kompenserende atferd for å hindre vektøkning, som for eksempel selvpåført oppkast, misbruk av avføringsmidler og vanndrivende midler, periodevis faste og overdreven trening. Bulimikere er som oftest normalvektige.

Overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatt episoder overspising uten vektregulerende atferd. Episodene forekommer hyppig (som ved bulimi), men preges av en mer generell tendens til å overspise. Lidelsen kan dermed føre til betydelig vektøkning.

Det er store variasjoner i forekomsttall, men man kan med sikkerhet si at spiseforstyrrelser er den største psykiske lidelsen blant jenter mellom 13 og 25 år. Mellom 8 og 10 % av denne gruppen har et alvorlig matmisbruk, og enda flere er i faresonen, ifølge tall fra Spiseforstyrrelsesforeningen (tidligere IKS). Nær 50 000 norske kvinner mellom 15 og 45 år har en alvorlig og behandlingstrengende spiseforstyrrelse, ifølge en oversiktsartikkel av Skårderud, Rosenvinge og Götestam fra 2004. 

Det finnes også tall som tyder på at anoreksi er den mest dødelige psykiatriske lidelsen i Norge i dag. Internasjonale tall fra 2003 (gjennomgått i van Hoeken og kollegaer, 2003) viser at dødsraten blant en gruppe med 3006 pasienter var 178, det vil si 5,9 %.

Den høyeste forekomsten av anoreksi finnes blant jenter i aldersgruppen 15-19 år, som står for om lag 40 % av alle identifiserte tilfeller. Selv om spiseforstyrrelser også er utbredt blant menn, er kvinner som lider av dette i klart flertall. Tallene fra van Hoeken og kollegaer viser at det er 11 kvinner for hver mann som lider av anoreksi. For bulimi er tilsvarende tall hele 33:1 for kvinner versus menn.

Mens forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste årene, har det muligens vært en svakt økende forekomst for bulimi. Observert dødelighet for bulimi er imidlertid betydelig lavere enn ved anoreksi, med 0,4 % i en studert gruppe på 2692 pasienter.

For såkalte subkliniske spiseforstyrrelser er utbredelsen på hele 5,4 % av befolkningen for tilfeller som delvis tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene, ifølge tall fra samme artikkel. Skårderud og kollegaer hevdet i 2004 at overspisingslidelser har en utbredelse på mellom 1,5% og 3,2 %.

Det finnes ingen rådende konsensus i forskningen på spiseforstyrrelser om hva som forårsaker disse lidelsene, utover at de på overflaten handler om mat, kropp og vekt. Det er imidlertid økt enighet om at årsaker til spiseforstyrrelser er mangefasetterte og sammensatte. Derfor har forskningen nå flyttet oppmerksomheten bort fra isolerte risikofaktorer til å se på disponerende, utløsende og vedlikeholdende forhold. Disponerende forhold vil for eksempel være en underliggende sårbarhet som i møte med utløsende forhold kan resultere i spiseforstyrrelse.

Skårderud og kollegaer listet i sin 2004-artikkel opp en rekke mulige faktorer som kan føre til at en enkeltperson utvikler spiseforstyrrelser. Blant de disponerende forholdene er de som er arvelig bestemt og de som har med personlighetstrekk som perfeksjonisme å gjøre. Videre er familiære forhold, traumer og overgrep og kulturelle faktorer som opplevd slankepress mulige disponerende forhold.

Blant de utløsende forholdene finnes tap og konflikter, mobbing, tidlig pubertet, store prestasjonskrav, endrede livsvilkår, skader og slanking. De vedlikeholdende forhold omfatter familiekonflikter utløst av spiseforstyrrelsen, negative reaksjoner fra ens venner og nærmiljø, og andre psykiske lidelser forårsaket av feil- eller underernæring, som depresjon, affektabilitet eller utmattelse.

I tillegg kan enkelte selv oppleve de mener er positiv effekt av symptomer, som følelse av kontroll, av å være ekstraordinær, en demping av indre uro og spenning, unnvikelse av negative følelser, fravær av menstruasjon, som kan virke som vedlikeholdende forhold.

Spiseforstyrrelser er kjent for å være vanskelig å behandle, noe som blant annet kan skyldes at behandling ofte innebærer en forandring av det som individet opplever som viktigst for deres selvfølelse, nemlig kroppen. Ambivalens til bedring og motstand mot endring er derfor et av spiseforstyrrelsens sentrale kjennetegn.

For en behandler vil det derfor være viktig å fokusere på motivasjonen for endring og betydning av et godt og tillitsfullt forhold mellom terapeut og pasient. Forskningen på behandling understreker også viktigheten av at terapeuten har en evne til å mentalisere, noe som innebærer å sette seg inn i pasientens mentale tilstand, forstå symptomenes funksjoner eller mening for den enkelte, og samtidig se at spiseforstyrrelsen kan fungere både som en «venn» (den demper og regulerer vanskelige følelser) og en «fiende» (den skaper stor lidelse).

  • Bruch, H. ([1978] 2001 ) The Golden Cage. The enigma of anorexia nervosa.Cambridge: Harvard University Press.
  • Moen, H. B. (2010) I spenningsfeltet mellom personlig identitet og sosiale prosesser. En studie av kvinners beretninger om opprinnelse og tilfriskning ved spiseforstyrrelser. PhD-avhandling. Bodø: Universitetet i Nordland
  • Skårderud, F. (2000) Sterk-Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser. Oslo: Aschehoug & Co.
  • Skårderud, F. og Sommerfeldt, B. (2009) "Selvskading og spiseforstyrrelser", Tidsskift for Den Norske legeforening, 9:129, 877-81
  • Skårderud, F., Rosenvinge, J. H., Götestam, K. G. (2004) "Spiseforstyrrelser - en oversikt",  Tidsskift for Den Norske legeforening, 15:124, 1938-42
  • Van Hoeken, D., Seidell, J. og Hoek, H. W. (2003) «Epidemiology», i Treasure, J., Schmidt. U. og van Furth, E. (red.) Handbook of Eating Disorders (2. utg.). West Sussex: John Wiley and Sons Ltd.
  • Vedul-Kjelsås, E., Götestam, K. G. (2004) "Spiseforstyrrelser i et historisk perspektiv", Tidsskift for Den Norske legeforening, 18:124, 2369-71

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.