dyp hjernestimulering

Metoden brukes i behandlingen av ulike nevrologiske sykdommer som gir bevegelsesforstyrrelser, slik som Parkinsons sykdom, dystoni og essensiell tremor. Andre tilstander hvor dyp hjernestimulering har vært forsøkt, er alvorlig depresjon og tvangslidelse, men da kun i studier.

Behandlingen tilbys pasienter som ikke har effekt av legemiddelbehandling, og kan gi en dramatisk bedring av symptomene. Pasientene har ofte ulike former for bevegelsesforstyrrelser, som skjelving, ufrivillige bevegelser og ufrivillige kroppsstillinger.

Det foreligger indikasjoner og kontraindikasjoner for dyp hjernestimulering, slik at ikke alle pasienter er kandidater for slik behandling. En bred utredning ved en nevrologisk avdeling foretas før selve inngrepet. I Norge er dyp hjernestimulering sentralisert og gjennomføres ved Rikshospitalet, og St. Olavs hospital.

Metoden består av et nevrokirurgisk inngrep hvor man setter inn (implanterer) elektroder i hjernen, ofte i begge hjernehalvdelene. Det nevrokirurgiske inngrepet med plassering av elektrodene foregår ofte (men ikke alltid) mens pasienten er våken, men med lokalbedøvelse. På den måten kan man under inngrepet, med klinisk vurdering av den våkne pasienten, få til en optimal plassering av elektrodene. Elektrodene kobles, via en ledning som ligger under huden, til en batteridrevet stimulator, også kalt pulsgenerator, som opereres inn under huden på brystkassen, på samme måte som en pacemaker.

Den eksakte virkningsmekanismen er ikke fullstendig kartlagt. Elektrodene implanteres vanligvis i ulike deler av basalgangliene eller thalamus. De vanligste områdene som ønskes stimulert, er nucleus subthalamicus (STN), globus pallidus internus (GPi) og nucleus ventralis intermedius (VIM). Stimulatoren sender høyfrekvent elektrisk strøm til elektrodene. Hver elektrode har ulike punkter som kan aktiveres og inaktiveres, og det skapes et strømfelt rundt dette punktet.

I og med at stimulatoren er programmerbar, kan strømfeltets styrke og plassering justeres ved hjelp av ekstern programmering, det vil si med utstyr som kommuniserer trådløst med stimulatoren. Slik justering kan være nødvendig for å oppnå best mulig effekt på symptomene eller for å kontrollere eventuelle bivirkninger.

På grunn av den brede utredningen og seleksjon av pasienter før selve inngrepet, er risikoen for slike bivirkninger lav. I tillegg til risiko for komplikasjoner i forbindelse med selve operasjonen eller tekniske problemer med utstyret, kan det forekomme bivirkninger hos enkelte pasienter, spesielt psykiske og kognitive forandringer, som apati, hallusinasjoner, depresjon og hyperseksualitet samt språkforstyrrelser. Dersom man slår av strømmen forsvinner som regel også bivirkningene. Etter noen år brenner batteriet i pacemakeren (stimulatoren) ut og den må byttes. Dette er et relativt lite inngrep. Det finnes også oppladbare batterier som lades ved induksjonsspoler som legges på huden over batterier.

• hjernen
• Pakinsons sykdom
• basalgangliene