Dyp hjernestimulering er en nevrologisk behandlingsform som innebærer en mild elektrisk stimulering av dype hjernestrukturer, som for eksempel basalgangliene eller thalamus.

Metoden brukes i behandlingen av ulike nevrologiske sykdommer som gir bevegelsesforstyrrelser, slik som Parkinsons sykdom, dystoni og essensiell tremor. Andre tilstander hvor dyp hjernestimulering har vært forsøkt, er alvorlig depresjon og tvangslidelse, men da kun i studier.

Behandlingen tilbys pasienter som ikke har effekt av medikamentell behandling, og kan gi en dramatisk bedring av symptomene. Pasientene har ofte ulike former for bevegelsesforstyrrelser, som skjelving, ufrivillige bevegelser og ufrivillige kroppsstillinger.

Det foreligger indikasjoner og kontraindikasjoner for dyp hjernestimulering, slik at ikke alle pasienter er kandidater for slik behandling. En bred utredning ved en nevrologisk avdeling foretas før selve inngrepet. I Norge er dyp hjernestimulering sentralisert og gjennomføres ved Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus, og St. Olavs hospital i Trondheim.

Metoden består av et nevrokirurgisk inngrep med innsetting (implantasjon) av elektroder i hjernen, vanligvis i begge hjernehalvdelene. Det nevrokirurgiske inngrepet med plassering av elektrodene foregår vanligvis mens pasienten er våken, men med lokalbedøvelse. På den måten kan man under inngrepet, med klinisk vurdering av den våkne pasienten, få til en optimal plassering av elektrodene. Elektrodene kobles, via en ledning som ligger under huden, til en batteridrevet stimulator, også kalt pulsgenerator, som opereres inn under huden på brystkassen, på samme måte som en pacemaker.

Den eksakte virkningsmekanismen er ikke fullstendig kartlagt. Elektrodene implanteres vanligvis i ulike deler av basalgangliene eller thalamus. De vanligste områdene som ønskes stimulert, er nucleus subthalamicus (STN), globus pallidus internus (GPi) og nucleus ventralis intermedius (VIM). Stimulatoren sender høyfrekvent elektrisk strøm til elektrodene. Hver elektrode har ulike punkter som kan aktiveres og inaktiveres, og det skapes et strømfelt rundt dette punktet. I og med at stimulatoren er programmerbar, kan strømfeltets styrke og plassering justeres ved hjelp av ekstern programmering, det vil si med utstyr som kommuniserer trådløst med stimulatoren. Slik justering kan være nødvendig for å oppnå best mulig effekt på symptomene eller for å kontrollere eventuelle bivirkninger.

På grunn av den brede utredningen og seleksjon av pasienter før selve inngrepet, er risikoen for slike bivirkninger lav. I tillegg til risiko for komplikasjoner i forbindelse med selve operasjonen eller tekniske problemer med utstyret, kan det forekomme bivirkninger hos enkelte pasienter, spesielt psykiske og kognitive forandringer, som apati, hallusinasjoner, depresjon og hyperseksualitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.