Hjertestarter er et apparat som ved hjelp av to elektroder klistret på brystet kan gi ett eller flere strømstøt gjennom hjertet ved hjertestans. Hjertestarteren vil vurdere hjerterytmen og beslutte om denne bør slås ut med et strømstøt, for på denne måten gi hjertet mulighet til å selv starte på nytt med en hensiktsmessig rytme.

Hjertestartere vil gi brukeren stemmeveiledning om hvordan denne brukes under hjerte-lungeredning (HLR), og det er ikke nødvendig med opplæring på forhånd for å bruke en hjertestarter, selv om dette alltid vil være en fordel.

Veiledning i både HLR og bruk av hjertestarter gis når man ringer 113.

En hjertestarter bør alltid kobles til en person som mottar hjerte-lungeredning eller dersom man er i tvil om personen har hjertestans. Fremgangsmåten for bruk av hjertestarter i en akutt situasjon er som følger (se også hjerte-lungeredning og førstehjelp):

1. Ivareta sikkerhet. Skadestedet må sikres slik at ikke flere blir skadet.

2. Varsle AMK på telefon 113. AMK vil videre varsle politi eller brannvesen ved behov. Få noen i nærheten til å finne frem en hjertestarter. Lokalisering av slike apparater kan finnes på nettsiden til det offentlige Hjertestarterregisteret på www.113.no.

3. Sjekk bevisstheten til den som er syk eller skadet. Dette kan gjøres ved rop og risting, og om vedkommende ikke reagerer på dette, kan man forsøke smertestimulering.

Hvis personen ikke puster normalt etter at luftveien er åpnet, start hjerte-lungeredning: Plasser to hender med håndbaken midt på brystbenet og trykk deretter ned 5–6 cm. Etter de 30 første kompresjonene skal man gi 2 innblåsninger ved å løfte haken frem, holde for nesen til personen og blåse inn til brystet hever seg. Fortsett slik med et 30:2-forhold mellom kompresjoner og innblåsninger.

4. Åpne hjertestarteren og skru den på. En stemme vil starte veiledning, oftest med å si «Koble til elektroder».

5. Koble til elektrodene som ligger ved hjertestarteren. Hvis det er nødvendig, ta opphold i brystkompresjonene. Den ene elektroden skal plasseres rett nedenfor høyre kragebein. Den andre elektroden skal plasseres noen centimeter nedenfor venstre armhule. Elektrodene vil vanligvis være merket med tegninger som viser hvor de skal plasseres, men hjertestarteren kan fortsatt brukes selv om de blir satt på omvendt av det de skal.

6. Hjertestarteren vil, etter at elektrodene er koblet til, typisk si «Ikke rør pasienten. Analyse pågår». Stopp brystkompresjonene inntil videre beskjed.

7. Om hjertestarteren finner at personen har en sjokkbar rytme, vil den typisk si «Støt anbefalt» og lade opp. Når apparatet er ferdig ladet, vil det typisk komme en lang pipelyd, og knappen som må trykkes for å avgi selve strømstøtet (støtknappen) vil blinke. Pass på at ingen berører pasienten akkurat når støtknappen trykkes. Støtet blir gitt i det man trykker på denne knappen, og etter at strømstøtet er gitt, skal man fortsette med brystkompresjoner og innblåsninger til man får ny beskjed.

Det er ikke fare for at strøm sendes gjennom pasienten på noe annet tidspunkt enn i det korte øyeblikket etter man har trykket på støt-knappen.

8. Om hjertestarteren finner at personen ikke har en sjokkbar rytme, vil den typisk si «Støt ikke anbefalt» og be hjelperene fortsette med hjerte-lungeredning. Det kan være at en sjokkbar rytme allikvel oppstår i løpet av gjenopplivingen, så det er viktig at hjertestarteren er koblet til hele tiden.

9. Fortsett med gjenoppliving frem til hjelp kommer, eller til personen begynner å vise åpenbare tegn til liv.

Hjertestartere er ett av flere typer elektriske apparater som betegnes som defibrillatorer. Felles for disse er at de kan sende et strømstøt gjennom hjertet med det mål å slå ut bestemte typer hjerterytmer, som regel ulike typer raske takykardier som gir uhensiktsmessige sammentrekninger i hjertet som kan gi sirkulatorisk sjokk.

Hos pasienter med hjertestans vil dette være aktuelt ved hjerterytmene ventrikkelflimmer (VF) og ventrikkeltakykardi (VT), da disse vil kunne gi så raske sammentrekninger at hjertet ikke lenger pumper blod tilstrekkelig. VF og VT betegnes ofte som «sjokkbare rytmer» og må defibrilleres med en hjertestarter for å kunne avbrytes.

En hjertestarter gir ikke hjertet energi slik at det begynner å slå igjen, slik mange tror. Derimot slår den ut all elektrisk aktivitet i hjertet, slik at hjertet selv kan få mulighet til å starte på nytt med en organisert hjerterytme, for eksempel sinusrytme.

Brystkompresjoner og ventilasjoner vil utvide tidsvinduet for når en hjertestarter vil ha effekt på hjerterytmer som VF og VT, og det er derfor viktig at slike tiltak startes så fort som mulig ved inntrådt hjertestans for å kjøpe seg tid frem til en hjertestarter kan kobles til. Hvis personen ikke mottar hjerte-lungeredning, vil sannsynligheten for at personen overlever med bruk av en hjertestarter synke med tiden.

VF og VT vil typisk være tilfelle hos rundt en tredjedel av de som har hjertestans, mens de øvrige vil ha hjerterytmene pulsløs elektrisk aktivitet (PEA) eller asystoli, som betegnes «ikke-sjokkbare rytmer». Om personen med hjertestans har PEA eller asystole, vil ikke hjertestarteren kunne ha noen effekt på dette, og man må ta sikte på at brystkompresjoner, ventilasjoner og andre tiltak har effekt. 

En hjertestarter er vanligvis halv-automatisk, i den betydning at den selv vil lese av rytme og følge en innebygget algoritme for når det skal gis elektrisk støt og når det skal gis brystkompresjoner og ventilasjoner.

På engelsk brukes betegnelsen AED (Automatic External Defibrillator) på hjertestartere som er programmert på denne måten, og det er vanligvis denne typen det refereres til i dagligtale når man snakker om hjertestartere. Det er ikke fare for at hjertestarteren gir strømstøt hvis det ikke er grunn til det, så man skal ikke være tilbakeholden med å koble den til en livløs person.

Hjertestartere kan også være manuelle, der brukeren selv kan bestemme når elektrisk støt skal gis, basert på hjerterytmen som leses av, men slike brukes kun av profesjonelle.

I 1850 ble det oppdaget at hundehjerter som fikk direkte strømstøt fikk VF, og det ble senere oppdaget at dette kunne slås ut med nye strømstøt direkte på hjertet. En rekke dyreforsøk på 1930-tallet ledet frem til utvikling av defibrillatorer.

I forbindelse med hjertekirurgi ble det første mennesket sjokket ut av VF i 1947. På 1960-tallet ble defibrillatorer en del av behandlingsalgoritmen ved hjertestans, og man fant ut at hjertekompresjoner og innblåsninger utvidet tidsvinduet for når defibrillatoren ville kunne ha effekt.

I dag er defibrillatorer en naturlig del av utstyret en ambulansetjeneste har med seg. Hjertesyke personer som er i fare for å få hjerterytmeforstyrrelser som VF vil ofte få en liten defibrillator operert inn, for på denne måten få sjokket ut en slik rytme kort tid etter at den oppstår. På engelsk kalles dette for en internal cardiac defibrillator, ICD.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.