sinusrytme

Sinusknuten har sin egen, autonome rytme som ikke blir påvirket av viljen. Den er likevel rikt innervert av det autonome nervesystemet. Vagusnerven bremser og sympatikusfibre øker frekvensen. Cellene i sinusknuten er også følsomme for adrenalin, et hormon fra binyremargen som setter kroppen i kamp- og fluktberedskap.

Ved hjertetransplantasjon kuttes nervene til hjertet, men når det varmes opp hos mottakeren vil hjertet forsette å slå, nå med hvilepuls rundt 100 slag per minutt. Vanligvis er hjertefrekvensen imidlertid 50–80 slag per minutt. Det skyldes at vagusnerven normalt bremser ned det hvilende hjertet

For å kunne vite at pulsen vi kjenner virkelig er sinusrytme, må man registrere med EKG; enten fra et vanlig EKG-apparat eller fra en hjerterytmeovervåker. Det finnes også pulsklokker og smartklokker som kan registrere hjerterytmen ut fra enkle EKG-målinger.

I vitenskapelige studier defineres hvilepuls som den laveste pulsen som kan registres. Denne finnes gjerne tidlig på morgenen etter minst seks timer faste, ingen hard trening siste 24 timer, og når man er helt frisk. Hvilepulsen bør registreres liggende i et stille rom med behagelig temperatur.

I Norge regnes normalområdet fra 50 til 100 slag per minutt. Raskere sinusrytme kalles sinustakykardi og langsommere for sinusbradykardi. Hvilepulsen hos friske amerikanske menn over 40 år, er rapportert til 71 per minutt, mens kvinner hadde 73 per minutt. Den er mye høyere hos spedbarn, men blir langsomme med årene. Hos friske voksne er den ganske stabil.

Hvilepulsen samvarierer tett med kroppens maksimale oksygenopptak (VO_2maks), og påvirkes av fysisk form, vekt, hemoglobinkonsentrasjon i blodet (blodprosent), blodtrykk, stoffskifte, hjerte-lungefunksjon og arv. Dette skyldes at hjertefrekvensen normalt reguleres presist etter kroppens behov for oksygen og blod. Siden slagvolumet normalt er større hos godt trente, kan kroppens behov dermed dekkes ved en lavere hjertefrekvens.

Hos veltrente, yngre personer kan hvilepulsen bli svært lav, ofte ned mot 40 slag per minutt eller enda lavere. Så lenge man føler seg bra, er det ingen fare med det. Spesielt utholdenhetstrening gir større hjertekamre som kan pumpe mer blod i hvert hjerteslag, og dermed kan de ha lavere hvilepuls.

Veltrente får imidlertid oftere atrieflimmer. Det kan skyldes at den stadige uttøyningen av forkammerveggene kan gi en lett betennelse og spredte nedslag av bindevev i muskelen, som så gjør den mottakelig for flimmer.

Sinusbradykardi kan også skyldes syk sinusknute og hjerteblokk.

Hjertefrekvensen varierer med pusten. Når man puster inn, slår hjertet fortere, mens når man puster ut, slår det saktere.

Når man puster inn (inspirasjon), suger brystkassen luft inn i lungene, og samtidig suges mer blod fra venene inn i hjertet. Dette gjør at lungene og veggen i høyre forkammer settes på strekk, noe vagusnerven registrerer. Vagusnerven vil da redusere sin bremsefunksjon. Når hjertet slår fortere vil det også ta unna den økte blodtilførselen.

Under utpust (ekspirasjon) er det motsatt: da reduseres tilbakestrømmen av blod til hjertet, vagusnerven blir mer aktiv og pulsen langsommere.

Slike respiratoriske variasjoner er uttalte hos barn og unge voksne, og avtar med årene. De er mer uttalt hos veltrente og avtar eller blir borte ved hjertesykdom. Slike analyser gjøres i spesialisthelsetjenesten, men kan også fås fra pulsklokker med helseapper.

Analyse av hjertefrekvensvariasjon er først og fremst et forskningsverktøy for psykologi og medisin, og brukes i mindre grad i klinikken.

• Les mer om hjertefrekvensvariabilitet.

Pulstelling er beskrevet i gamle egyptiske papyrusruller (fra år 3000 til 1600 fvt.), og den kinesiske keiseren Hoamti (rundt 2500 år fvt.) brukte pulsen til å beregne pasienters gjenværende livslengde. Den greske legen Galen (år 129–200 evt.) skrev hele 18 bøker om pulsens 27 ulike egenskaper, hvorav hjertefrekvensen var den viktigste. Vi må opp til vår egen tid før det er vitenskapelig grunnlag for å vektlegge noen av pulsens egenskaper.

• hjerterytmeforstyrrelser
• hjertefrekvensvariabilitet