hodebunnssopp

Avhengig av hvilken soppart det dreier seg om, kan smitten skje fra jordsmonnet (geofile arter), fra dyr, særlig husdyr og kjæledyr (zoofile arter) eller mellom mennesker (antropofile arter).

Microsporum canis kan smitte fra katter og hunder, hyppigst til barn, og kan smitte videre fra barn til barn (mikrospori). Sykdomsutviklingen skyldes at soppen sprer seg utenpå eller i håret og i keratinet i huden, særlig rundt hårsekkene. Soppen angriper ikke levende celler, bare den forhornede delen av håret og forhornet hud. Soppangrepet kan føre til at håret brekker og til at det blir betennelse i og rundt hårsekkene, som uttrykk for at soppen utløser en immunologisk reaksjon i vevet.

Symptomene varierer fra lette forandringer med tørre flekker med delvis brukne hår, til store, væskende betennelsesforandringer med puss og hårtap (kerion). I kroniske tilfeller kan det utvikles store bikakelignende skorper, såkalt favus. I tilfeller der infeksjonen medfører kraftig betennelse, kan det oppstå arrdannelser hvor hårtapet blir permanent, såkalt cicatriciell alopeci.

Diagnosen stilles basert på klinisk undersøkelse, mikroskopisk undersøkelse av hår og hudavskrap fra hodebunnen og ved dyrking av hudavskrap.

Infeksjonen forsvinner ofte av seg selv, men det kan ta lang tid. Soppinfeksjonen behandles effektivt med systemiske midler som griseofulvin eller terbinafin. Det bør undersøkes om andre personer i nærmiljøet også kan være smittet, for eksempel søsken. Det er særlig viktig når det påvises antropofile sopparter. Hvis det dreier seg om infeksjon med zoofile sopparter, bør eventuelle husdyr og kjæledyr undersøkes med tanke på infeksjon.

Flass i hodebunnen er en vanlig forekommende plage, særlig hos personer med fet hud, såkalt seboreisk eksem. Seboreisk eksem skyldes overvekst av gjærsoppen Pityrosporum ovale, som normalt forekommer på huden. Dette er altså ingen soppinfeksjon, men snarere en forskyvning av det normale mikrobiologiske miljøet i hodebunnen.

• hudinfeksjon
• soppsykdommer
• ringorm