Kjønnslemlestelse, kjønnslemlesting, (KKL) betegner prosedyrer som innebærer delvis eller fullstendig fjerning av de ytre kvinnelige kjønnsorganer eller annen skade på kvinners kjønnsorganer uten medisinsk begrunnelse.

Det kalles også kvinnelig omskjæring, et begrep som ofte oppleves som mindre støtende. Myndigheter og forskere som studerer helsekonsekvenser av praksisen bruker som regel kjønnslemlestelse. Dette er for å skille det fra mannlig omskjæring der man «skjærer rundt», altså fjerner forhuden av penis.

Kjønnslemlestelse er forbudt i Norge. Praksisen strider også mot FNs kvinnekonvensjon og barnekonvensjon, artikkel 24.

KLL er definert inn i tre typer og en samlekategori: 

  • Type I, klitoridektomi, omfatter fjerning av mer eller mindre av klitoris.
  • Type II, eksisjon, omfatter fjerning av mer eller mindre av klitoris og/eller indre kjønnslepper.
  • Type III, infibulasjon, omfatter fjerning av vev fra indre eller ytre kjønnslepper før de sammenstilles slik at de gror sammen og danner et hudsegl som dekker det meste av vulva.
  • Type IV er en samlekategori for alle andre typer skadelige inngrep i jenters kjønnsorganer uten medisinsk begrunnelse, og omfatter inngrep der man ikke fjerner vev, men for eksempel prikker, gjennomhuller, skraper eller brenner kjønnsorganene.

Type I og II er de mest vanlige og utgjør omkring 90 % av all kjent KLL. Type III utgjør omlag 10 %, og er spesielt utbredt i Sudan, Somalia, Djibouti og deler av Eritrea. For type IV har man lite statistikk om utbredelse, men denne typen inngrep er mest kjent fra asiatiske land, herunder Indonesia, Malaysia og Thailand.

Vanligvis utføres inngrepet på jenter før fylte 15 år, men det kan også skje senere.

Definert som fjerning av eller skade på ellers sunt vev, forstyrrer KLL kroppens naturlige funksjoner. Konkrete helserisiko skilles gjerne mellom akutte og langvarige, som kan være kroniske eller oppstå senere i livet.  Graden av helseskade og risiko er blant annet avhengig av hvor omfattende inngrepet er og omstendighetene rundt inngrepet.

Akutte komplikasjoner inkluderer blant annet smerte, sjokk, hevelse, infeksjoner, forblødning og død. Langsiktige komplikasjoner omfatter blant annet cyster, kroniske smerter, overfølsomhet, infeksjoner, hardt uelastisk/fortykket arrvev, seksuelle problemer som økt smerte og redusert lyst og nytelse, og fødselskomplikasjoner, inkludert økt fare for dødfødsler hos barn født av mødre med KKL.

Sekundære komplikasjoner omfatter blant annet økt risiko for nyresvikt, infertilitet og livmorhalskreft.

Norge vedtok i 1995 å iverksette en egen lov mot kjønnslemlestelse, Lov om forbud mot kjønnslemlestelse. Denne trådte i kraft i 1996 og forbyr alle typer av kjønnslemlestelse. Loven har blitt forsterket to ganger, først ved innføringen av avvergeplikt for offentlig ansatte i 2004, senere ved øking av strafferammen i 2010.

Alle former for kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er straffbart etter lovens § 1. Straffen er fengsel inntil 4 år, men inntil 8 år dersom inngrepet medfører sykdom eller arbeidsudyktiget som varer over 2 uker, eller uhelbredelig lyte, feil eller skade. Dersom inngrepet medfører død eller betydelig skade på legeme eller helbred, er straffen fengsel inntil 10 år.

Loven omfatter alle som utfører kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det er like straffbart å hjelpe til (medvirke til) at kjønnslemlestelse blir utført. Å fornye eller gjenskape en tidligere kjønnslemlestelse er også forbudt.

Lovens § 2 påbyr også en rekke offentlig og private ansatte å forsøke å avverge at kjønnslemlestelse får skje, omtalt som avvergelsesplikten. Når disse får kunnskap om at noen kan bli kjønnslemlestet, har de en lovbestemt plikt til å avverge at lemlestelsen blir gjennomført, for eksempel ved å melde fra til barnevernstjenesten eller politi. Denne plikten går foran vanlig taushetsplikt.

Det er ikke gjort spørreundersøkelser i Norge for å finne ut hvor mange kvinner og jenter som har blitt utsatt for KLL. Man har derimot gjort en beregning ved å sette sammen tall på kvinner og jenter som har innvandret til Norge etter den alderen KLL vanligvis foregår i hjemlandet, og prevalens i opprinnelseslandet.  Denne beregningen er foretatt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og offentliggjøres i april 2014.

Det er beregnet at over 125 millioner kvinner og jenter har blitt utsatt for kjønnslemlestelse, de fleste i et belte rundt Sahara i Afrika og i noen land i Midtøsten (UNICEF 2013). Utbredelsen her varierer fra 1 til 98 %. Fra Asia finnes ingen offentlig statistikk.

Innad i de ulike landene varierer utbredelse med etnisk tilhørighet og bosted. Det vil si at det i samme land kan være høy utbredelse i noen etniske grupper, og nesten ingenting i andre grupper. Samtidig har bosted betydning, slik at praksisen kan variere innenfor samme etniske gruppe etter bosted. Generelt tar mindre grupper – eller fattige folkegrupper, ofte opp slike tradisjoner dersom de bor i områder der de fleste praktiserer KLL.

Det er innført lovforbud i de fleste land der praksisen har sine røtter, selv om det generelt har blitt lite implementert.

Oversikt over forekomst av kjønnslemlestelse i land der det finnes nasjonal statistikk over omfang. Tallet i parentes referer til det året siste undersøkelse ble gjort. 

Land Omfang År
Benin 7 % 2010
Burkina Faso 74 % 2010
Djibouti  93 % 2006
Egypt 91 % 2008
Elfenbenskysten  38 % 2012
Eritrea 89 % 2002
Etiopia 74 % 2005
Gambia 76 % 2010
Ghana 4 % 2011
Guinea  97 % 2005
Guinea Bissau  50 % 2010
Irak 8 % 2011
Kamerun 1 % 2005
Kenya 27 % 2008
Liberia 58 % 2007
Mali 87 % 2010
Niger 2 % 2012
Nigeria 27 % 2011
Senegal 26 % 2011
Den sentralafrikanske republikk 24 % 2011
Sierra Leone 88 % 2010
Somalia 98 % 2006
Somaliland og Puntland 99 % 2011
Sudan 89 % 2010
Tanzania 15 % 2010
Tsjad 44 % 2010
Togo 4 % 2010
Uganda 1 % 2011
Yemen 23 % 1997

Kilde for tallene er Demographic Health Surveys (DHS) eller Multiple Indicator Cluster Surveys, med unntak av Sudan og Yemen, der lokale nasjonale undersøkelser er brukt (UNICEF 2013).

Det er både sosiale og kulturelle begrunnelser for KLL.

De sosiale begrunnelsene er sentrale. Generelt kan man si at jenter blir kjønnslemlestet fordi det er en sosial norm; det er noe alle gjør, og som alltid har blitt gjort. Fordi dette er normen, kan KLL fungere som en forutsetning for å få anerkjennelse som et modent og ansvarlig samfunnsmedlem. Jenter og kvinner som ikke har gjennomgått KLL kan ofte bli mobbet og utestengt. De kan bli ekskludert fra lek som barn, og fra sosialt samvær, ekteskap, ressurser og nettverk resten av livet (Mackie 2000, UNICEF 2013).

Kulturelle begrunnelser varierer, men et utbredt underliggende motiv er forestillinger og verdier knyttet til kvinners seksualitet. En vanlig påstand er at inngrepet demper kvinners seksuelle drifter slik at de oppfører seg seksuelt anstendig. Andre begrunnelser er knyttet til religion, forestillinger om renhet, estetikk og helse, samt en forventning om at smerten herder dem for livets prøvelser.

Selv om ikke KLL er nevnt i Koranen, er praksisen totalt sett mer utbredt blant muslimer enn blant tilhengere av andre religioner. I noen samfunn utgjør KLL en del av et større overgangsrituale fra barn til voksen.

Forskere er ikke sikre på hvor, når eller hvorfor praksisen oppsto historisk. Det har heller ikke vært mulig å fastslå om KLL har oppstått ett sted og spredt seg, eller oppstått flere steder uavhengig av hverandre. De eldste kildene peker derimot i retning av at KLL har sin opprinnelse langs Nilen, i dagens Sudan og Egypt (Talle 2010). Det er derfor rimelig å tro at noen av dagens praktiserende grupper kan ha fått sin påvirkning herfra.

I de fleste samfunn som praktiserer KLL i dag, har den en lang historikk. Men det finnes også grupper, familier og enkeltindivider som har begynt å praktisere KLL i løpet av de siste 50 til 100 år. Blant annet har dette skjedd hos folk som har blitt drevet på flukt til områder hvor KLL er normen.

Motstanden mot KKL har lang historie. I mange land startet arbeidet tidlig på 1900-tallet, ofte drevet av kirker og kolonimaktene, blant annet i Egypt, Sudan og Kenya. Disse initiativene hadde derimot liten suksess.

Fra 1970-80 tallet ble internasjonale organisasjoner engasjert. Verdens Helseorganisasjon arrangerte verdens første faglige konferanse om KLL i Khartoum, Sudan i 1979.  Afrikanske kvinnelige aktivister har også vært engasjert fra tidlig 1960-tallet og utover. Blant de første var blant annet Awa Thiam i Senegal, Nawal El Saadawi i Egypt, Olayinka Koso-Thomas i Sierra Leone og Keita i Mali. Siden 1980-tallet har også en lang rekke lokale, nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner engasjert seg i arbeidet.

I mange land går utbredelsen ned. I tillegg ser man ofte noe mindre utbredelse i byer og blant dem med høyere utdannelse. I noen få land er det derimot motsatt. Dette henger gjerne sammen med at utbredelsen er knyttet til etnisk tilhørighet, og det kan være at de grupper som tradisjonelt praktiserer KLL nettopp er de som bor i de urbane områder, eller er de som har tilgang til utdanning og økonomisk suksess.

Det har også vært knyttet en bekymring til at helsepersonell i økende grad overtar fra tradisjonelle omskjærere, med store variasjoner mellom landene (WHO World Health Organization 2010)

I Norge har myndighetene satset på å jobbe både med forebygging av KLL og å sikre helsehjelp til dem som har blitt utsatt for inngrepet.  Det har vært fire statlige handlingsplaner med KKL som tema, den første kom i 2001, den siste løper til 2016.

Blant tiltakene inngår: Informasjon om lovforbudet, helseskader og muligheter for helsehjelp til alle som kommer til Norge fra land der KLL er vanlig. Informasjonen blir gitt av flere instanser: blant annet i flyktningeleiren, i mottak, i intervju med politiet og utlendingsmyndighetene, ved helsestasjoner, skoler og andre kvalifiseringstilbud.  Det finnes flere veiledere og annet informasjonsmateriell offentlig ansatte kan støtte seg på i arbeidet.

Alle jenter fra land der KKL er utbredt skal også få tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse ved tre anledninger i løpet av grunnskolen. I tillegg har alle regionale sykehus opprettet tilbud for kvinner som trenger medisinsk behandling for komplikasjoner etter KLL.

Det nasjonale kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress (NKVTS) har siden 2008 hatt det nasjonale faglige ansvaret for arbeid med KKL i Norge, og driver forskning og formidling av kunnskap. Regionale RVTS følger opp dette i alle landets regioner. Det finnes også tilskudd hvert år der frivillige organisasjoner kan søke støtte til tiltak mot praksisen.

Mackie, G. (2000). "Female genital cutting: the beginning of the end." Female" circumcision" in Africa: culture, controversy, and change. Boulder, Colorado, Lynne Rienner: 253-282.

Talle, A. (2010). Kulturens makt: kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu, Høyskoleforlag.

UNICEF (2013). Female Genital Mutilation/Cutting: A statistical overview and exploration of the dynamics of change. New York.

World Health Organization, W., UNDP, UNAIDS, UNHCR, INCIEF, UNIFEFEM, FIGO, ICN, IOM, MWIA, WCPT, WMA. (2010). Global strategy to stop health care providers from performing female genital mutilation. Geneva, WHO.

  • Almroth L, Almroth-Berggren V, Hassanein OM, Al Said SS, Hasan SS, Lithell UB  (2001). Male complications of female genital mutilation. Social Science and Medicine, 53:1455–1460.
  • Berg RC, Denison E, Fretheim A. 2010a. Psychological, social and sexual consequences of female genital mutilation/cutting (FGM/C): a systematic review of quantitative studies/ Psykiske, sosiale og seksuelle konsekvenser av kjønnslemlestelse: en systematisk oversikt over kvantitative studier. Rapport Kunnskapssenteret Systematic review. Norwegian Knowledge Centre for the Health Services (Kunnskapssenteret) 12/2010
  • Berg R, Denison E, Fretheim A. (2010b). Factors promoting and hindering the practice of female genital mutilation/cutting (FGM/C). Report from Norwegian knowledge Centre for the Health Services. Report no 23. Oslo, Norway
  • Berg R, Denison E. (2012). “Does Female Genital Mutilation/Cutting (FGM/C) Affect Women's Sexual Functioning? A Systematic Review of the Sexual Consequences of FGM/C. Sexuality Research and Social Policy 9(1):41-56
  • Berg R & Denison E. (2012). Interventions to reduce the prevalence of female genital mutilation/cutting in African countries. Campbell Systematic Reviews 9, 2012.
  • Dirie W og Miller C. (1998) Ørkenblomsten. Egmont bøker
  • Gele AA. Female Circumcision at Home and Away: Attitudes toward the practice among Somali immigrants in Oslo, Norway, and their corresponding group in Hargeisa and Galka’ayo, Somalia. PhD. Avhandling. Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo
  • Gruenbaum E (2001). The female circumcision controversy: an anthropological perspective. Pittsburgh, University of Pennsylvania Press.
  • Hernlund, Y., et al. (2007). Transcultural Bodies: female genital cutting in global context. Rutgers University Press.
  • Johansen REB (2006). Smerte påført i kulturens navn: omskårede kvinners erfaringer I eksil. I Grimen og Ingstad (red) Kulturelle perspektiver på sykdom og helse. Universitetsforlaget, Oslo; 187-213
  • Johansen, REB (2011). "Smertefulle møter mellom jordmødre og somaliske fødekvinner i Norge", i Leseth A og Solbrække KN (red): Profesjon, kjønn og etnisitet. Cappelen Damm Akademinske
  • Johansen REB, Diop N, Laverack G, Leye E. (2013). "What works and what doesn’t. A review of interventions against female genital mutilation", Journal of Obstetrics and Gynecology International. Volume 2013 (2013), Article ID 348248, 10 pageshttp://dx.doi.org/10.1155/2013/348248
  • Kaplan A, Forbes M, Bonhoure I, Utzet M, Martín M, Mameh M and Ceesay H. (2013) “Female Genital Mutilation/Cutting (FGM/C) in The Gambia: long-term health consequences and complications during delivery and for the newborn.
  • Lien, I.L., & Schultz, J.H. 2014. Interpreting signs of female genital mutilation within a risky legal framework. International Journal of  Law, Policy and the Family. Forthcoming April 2014
  • Lien, I. L., & Schultz, J. H. (2013). Internalizing Knowledge and Changing Attitudes to Female Genital Cutting/Mutilation. Obstetrics and Gynecology International, 2013(467028), 1-10. doi:10.1155/2013/467028
  • World Health Organization (2008). Eliminating Female Genital Mutilation: An interagency statement–OHCHR, UNAIDS, UNDP, UNECA, UNESCO, UNFPA, UNHCR, UNICEF, UNIFEM  & WHO. , WHO, Geneva.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.