Kjevecyste er et blæreformet hulrom fylt av væske på over- eller underkjevens knokler. Cystene er oftest saktevoksende og vil over tid gradvis uthule eller ekspandere knokkelen som er involvert. I enkelte tilfeller kan tennene i nærheten av kjevecysten forskyves eller skades som følge av cystens vekst. En ekte kjevecyste vil oftest være omsluttet av en kapsel av bindevev som kan ha ulik tykkelse. Behandlingen av kjevecyster er kirurgisk fjerning og foretas vanligvis av oralkirurger eller maxillofacialkirurger.

Det er to typer kjevecyster, og begge oppstår oftest nær tenner: 

Enkelte kjevecyster oppstår av ukjent årsak fra utviklingsmessige epitelrester i kjeven, for eksempel lateral periodontalcyste og odontogen keratocyste. Andre kjevecyster kan utgå fra vev i nær relasjon til kjeveknoklene, for eksempel nasolabialcyste.

Cyster i kjevene er relativt vanlig, men nøyaktig forekomst i befolkningen er usikker. Data fra patologiske avdelinger viser at radikulærcyster, follikulærcyster og odontogene keratocyster er de vanligste kjevecystene på verdensbasis.

Kjevecyster gir oftest lite symptomer i begynnelsen fordi de vokser sakte. Over tid kan de bli så store at de uthuler og deformerer deler av kjeveknokkelen, ødelegger tenner og blir infiserte av mikrober. En sjelden gang kan de medføre spontant brudd av knokkelen. Infiserte kjevecyster kan gi smertefulle symptomer fra tenner, munn eller kjeve.

Vanligvis oppdages kjevecyster som tilfeldige funn ved røntgenopptak av tenner og kjever i forbindelse med tannlegeundersøkelse. Røntgenbilder av kjevecyster viser oftest en velavgrenset defekt i knokkelen, vanligvis nær en eller flere tenner. Tilsvarende defekter kan man også se ved enkelte typer bensvulster, noen metabolske/endokrine tilstander (for eksempel hyperparatyreoidisme) og ved uekte kjevecyster (traumatisk bencyste/aneurysmal bencyste). Diagnostikk av kjevecyster er derfor i hovedsak basert på histopatologiske undersøkelser. 

Behandlingen av kjevecyster er kirurgisk, i form av cystektomi eller cystostomi. Dette gjøes normalt sett av oral- og maxillofacialkirurger, enten poliklinisk eller som dagkirurgi. I tilfeller hvor kjevecysten utgår fra en tann (follikulærcyste) inkluderer behandlingen oftest å fjerne den aktuelle tannen i tillegg til cysten. For kjevecyster som involverer tannrøtter (radikulærcyste) fjernes endel av den involverte rotspissen (rotspissamputasjon). Hvis kjevecysten har medført deformitet av knokkelen, brudd i knokkelen eller tap av tenner kan rekonstruktiv kirurgi være aktuelt i etterkant.

Alvorlige komplikasjoner (sekveler) etter behandling av kjevecyster er sjeldent. Prognosen etter fjerning av kjevecyster er god for de aller fleste cystetyper, og det forventes ikke tilbakefall (residiv) forutsatt at alt cystevevet er fullstendig fjernet. Odontogene keratocyster er et unntak, siden disse ofte kommer igjen (5-50 prosent), og regelmessig oppfølging hos tannlege er anbefalt. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.