kjeven

Overkjeven består av to knokler (ossa maxillaria) som har vokst sammen og er nest etter underkjeven den største knokkelen i ansiktsskjelettet. Overkjevebeinet danner dessuten bunnen og indre del av øyehulene, samt mesteparten av neseåpningen (apertura piriformis). Til sidene er overkjevebeinet forbundet med kinnbeinet (os zygomaticum). Et fremspring av overkjevebeinet danner bunnen i nesehulen og samtidig det beinete taket i munnhulen (processus palatinus).

Undersiden av overkjeven har et hesteskoformet, buet fremspring (kjevekammen, processus alveolaris) hvor tennene sitter festet med bindevev i fordypninger i beinet. Mellom bakre del av kjevekammen og øyehulene utvikler det seg i løpet av barneårene et pyramideformet hulrom inne i beinsubstansen på hver side, de såkalte overkjevebihulene (sinus maxillaris). Sammenvoksningsflaten mellom de to overkjevehalvdelene består som en åpen vertikal sprekk i ansiktsskjelettet hele livet.

Også underkjeven (mandibula) er todelt hos nyfødte, men vokser sammen til ett bein i løpet av første levehalvår. Den skiller seg fra de øvrige beina i skallen ved at den har et bevegelig valseledd på hver side (kjeveledd). Vi skiller mellom det hesteskoformede underkjevelegemet (corpus mandibulae) og den oppstikkende, flate underkjevegrenen på hver side (ramus mandibulae). Hos voksne, yngre mennesker danner den en vinkel på ca. 110° med kjevelegemet; hos barn og gamle er vinkelen noe større, det vil si underkjevegrenen og leddet heller mer skrått bakover. På corpus mandibulae er det et hesteskoformet, buet fremspring (kjevekammen, processus alveolaris), hvor tennene i underkjeven er festet i fordypninger (alveoler) i beinet. Underkjeven er forbundet med overkjeven ved et valseledd kledd med fiberbrusk, og er forsynt med en bruskskive (discus articularis).

Kjevebevegelsen (gapingen) er en kombinasjon av rotasjon og fremoverglidning av leddhodet på underkjevegrenen mot leddpannen på tinningbeinet. Tyggemuskulaturen fester seg dels bak på corpus mandibulae, dels på en utstikkende spiss (processus coronoideus) øverst, foran på underkjevegrenen.

Hos gamle med dårlige tenner og redusert tyggekraft kan underkjeven skrumpe og bli tynnere (atrofi). Ved fullstendig tannutfall svinner kjevekammen (alveolprosessene), slik at underansiktets høyde er lavere når kjevene biter sammen. Hos noen personer er underkjeven mer fremstikkende enn vanlig (prognati).

Over- og underkjeven samt tyggemusklene utvikler seg fra den første gjellebuen. Begge kjevebeina dannes av bindevev, såkalt direkte forbeining, i motsetning til mesteparten av det øvrige skjelettet i kroppen, som dannes av brusk, såkalt indirekte forbeining. Hos det fire til fem uker gamle fosteret stikker det frem i alt fem folder fra hver side av «halsen»; de smelter sammen foran og danner blant annet over- og underkjeven. Spor etter denne sammensmeltingen ser vi nettopp i kjevebeinas spalter. Noen ganger kan sammenvoksingen være ufullstendig, og man kan få leppe-kjeve-ganespalte.

• kjevesykdommer
• hodeskallen
• ansiktet
• munnen
• Goethes mellomkjeveben
• torus – anatomi