kjeven

Kjeve. Hodeskallen sett fra siden.

Kjeve. av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Kjeven er den tannbærende delen av skjelettet, og består av overkjeven (maxilla) og underkjeven (mandibula). Tennene i underkjeven treffer tennene i overkjeven ved sammenbiting. Overkjeven er en fast del av skallen, mens underkjeven kan beveges via kjeveleddet på hver side. Bevegelsen av underkjeven er en betingelse for aktiv bearbeiding av maten, først og fremst ved hjelp av tennene som sitter i fordypninger (alveoler) i overkjeven og underkjeven.

Overkjeven

Overkjeven består av to knokler (ossa maxillaria) som har vokst sammen og er nest etter underkjeven den største knokkelen i ansiktsskjelettet. Overkjevebenet danner dessuten bunnen og indre del av øyehulene, samt mesteparten av neseåpningen. Til siden er overkjevebenet forbundet med kinnbenet (os zygomaticum). Et fremspring av overkjevebenet danner bunnen i nesehulen og samtidig det benete taket i munnhulen (processus palatinus).

Undersiden av overkjeven har et hesteskoformet, buet fremspring (kjevekammen, processus alveolaris) hvor tennene sitter fibrøst festet i fordypninger i benet. Mellom bakre del av kjevekammen og øyehulene utvikler det seg i løpet av barneårene et pyramideformet hulrom inne i benet på hver side, de såkalte overkjevebihulene (sinus maxillaris). Sammenvoksningsflaten mellom de to overkjevehalvdelene består som en åpen sprekk i ansiktsskjelettet hele livet.

Underkjeven

Også underkjeven (mandibula) er todelt hos nyfødte, men vokser sammen til ett ben i løpet av første levehalvår. Den skiller seg fra de øvrige bena i skallen ved at den har et bevegelig ledd på hver side (kjeveledd). Vi skiller mellom det hesteskoformede underkjevelegemet (corpus mandibulae) og den oppstikkende, flate underkjevegrenen på hver side (ramus mandibulae). Hos voksne, yngre mennesker danner den en vinkel på ca. 110° med kjevelegemet; hos barn og gamle er vinkelen større, det vil si underkjevegrenen og leddet heller mer skrått bakover. På corpus mandibulae er det et hesteskoformet, buet fremspring (kjevekammen, processus alveolaris), hvor tennene i underkjeven er festet i fordypninger i benet. Underkjeven er forbundet med overkjeven ved et valseledd kledd med fiberbrusk.

Kjevebevegelsen (gapingen) blir en kombinasjon av rotasjon og fremoverglidning av leddhodet på underkjevegrenen mot leddpannen på tinningbenet. Tyggemuskulaturen fester seg dels baktil på corpus mandibulae, dels på en utstikkende spiss (processus coronoideus) øverst, foran på underkjevegrenen. Hos gamle med dårlige tenner og redusert tyggekraft kan underkjeven skrumpe og bli tynnere (atrofi). Ved fullstendig tannutfall svinner kjevekammen (alveolprosessene), slik at underansiktets høyde er lavere når kjevene biter sammen. Hos noen personer er underkjeven mer fremstikkende enn vanlig (prognati).

Utvikling

Over- og underkjeven samt tyggemusklene utvikler seg fra den første gjellebuen. Begge kjevebena dannes av bindevev , såkalt direkte ossifikasjon, i motsetning til mesteparten av det øvrige skjelettet i kroppen, som dannes av brusk, såkalt indirekte ossifikasjon. Hos det fire til fem uker gamle fosteret stikker det frem i alt fem folder fra hver side av «halsen»; de smelter sammen fortil og danner blant annet over- og underkjeven. Spor etter denne sammensmeltingen ser vi nettopp i kjevebenas spalter. Noen ganger kan sammenvoksingen være ufullstendig, og man kan få leppe-kjeve-ganespalte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg