lepra

Sykdomsbildet ved lepra varierer mye fra pasient til pasient, men er stort sett hos alle preget av at hud og nerver angripes av sykdommen. Mangfoldet i det kliniske bildet avspeiler i stor grad styrken på immunsvaret pasienten er i stand til å mobilisere mot leprabasillene.

Hudforandringene kan vise seg på flere måter. Et vanlig funn er pigmentfattige, skarpt avgrensede områder med nedsatt følelse. Andre pasienter har knuter i huden, som oftest vil inneholde rikelig med bakterier. Når nerver til armer, bein eller ansikt angripes, kan det oppstå lammelser og følelsesløse hudområder dersom tilstanden ikke behandles ordentlig.

Har pasientene fått nedsatt følelse i hender og føtter, er de svært utsatt for å få sår i huden og deretter infeksjoner med bakterier som stafylokokker og streptokokker.

Fordi sykdomsbildet varierer så betydelig, har det vist seg praktisk å inndele pasientene i undergrupper basert blant annet på sykdomsutbredelse og basillmengde i huden.

• Pasienter med få bakterier og få lesjoner, som avspeiler et sterkt immunsvar, klassifiseres som tuberkuloid lepra.
• Pasienter med store bakteriemengder i huden og utbredt sykdom har lepromatøs lepra.
• En stor mellomgruppe klassifiseres som borderline lepra.

Det er grunn til å regne med at ubehandlede lepromatøse pasienter er den viktigste kilden for smitte. En enklere inndeling er kun å skille mellom pasienter som har få og pasienter som har mange bakterier.

I dag behandles sykdommen effektivt med to eller tre medikamenter i seks til tolv måneder. De viktigste medikamentene er rifampicin, dapson og clofazimin. Det er viktig at pasienten ikke utvikler nerveskader før og under behandlingen. Nerveskader blir raskt permanente og er ikke påvirkelig av medikamenter. Det er derfor viktig at man demper betennelser i nerver ved det minste tegn til nervepåvirkning. Ofte er behandling med kortikosteroider i en lengre periode nødvendig.

Vi har ingen vaksine utviklet spesielt mot lepra, men BCG-vaksine har en viss effekt, kanskje bedre enn mot tuberkulose. Har man tegn til sykdom, må man sørge for at diagnosen blir stilt og behandling startet snarest mulig. Skal man unngå komplikasjoner, må behandlingen gjennomføres uten avvik, og tegn til nervebetennelse må behandles. Ingen behøver i dag å få følgetilstander, som for eksempel lammelser, etter å ha gjennomgått lepra.

Lepra var en vanlig sykdom i Norge på 1800-tallet etter at sykdommen var forsvunnet fra de fleste land i Europa. I flere tiår hadde vi fem sykehus for leprapasienter i Norge, alle i kyst-Norge. Det mest kjente var St. Jørgens Hospital i Bergen, som i dag er museum. I siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet avtok forekomsten gradvis. I dag er lepra for lengst utryddet i Norge, men vi ser noen få tilfeller av sykdommen blant personer som kommer hit fra områder i Asia og Afrika hvor lepra er endemisk.

Forekomsten av lepra på verdensbasis har på grunn av intensiv oppsporing av pasienter og bedre medikamentell behandling sunket dramatisk siden 1970–1980-tallet. I dag finnes lepra fortsatt i mange land, men det er kun i noen få land at lepra representerer et helseproblem. Høyest prevalens av sykdommen er det i Sørøst-Asia, men den er også utbredt i en del afrikanske land og i Midtøsten.

I 2016 ble det rapportert 216 108 nye tilfeller av lepra; 65 prosent av disse ble diagnostisert i India. 1. januar 2017 var det registrert 173 538 tilfeller på behandling for aktiv sykdom. I tillegg må man regne med at det er en del udiagnostiserte tilfeller, og mange som har komplikasjoner eller følgetilstander etter gjennomgått, ikke skikkelig behandlet sykdom. Tallene for prevalens og nydiagnostiserte synker for hvert år, men de seinere år har reduksjonen skjedd langsomt.

• Gerhard Armauer Hansen
• St. Jørgens Hospital

• CDC om lepra