Lokalanestetika, midler til lokalanestesi (se anestesi og lokalbedøvelse). Lokalanestetika hemmer nervenes evne til å lede impulser slik at det lokale området som nerven kommer fra, blir følelsesløst. Dette gjør det mulig å foreta kirurgiske inngrep mens pasienten er våken. Ulike typer. De vanligste kliniske former for lokalanestesi er overflateanestesi – når stoffet anvendes direkte på slimhinner, infiltrasjonsanestesi – når stoffet sprøytes inn i det området som ønskes anestesert, ledningsanestesi og pleksusanestesi – når stoffet brukes for å blokkere en større nerve eller et nettverk av nerver, og spinalanestesi – når stoffet sprøytes inn i nederste del av spinalkanalen slik at impulstrafikken i nedre del av ryggmargen blokkeres. En spesiell form er epiduralanestesi som ofte anvendes ved fødsler.

Kokain var det første stoffet som ble brukt for å oppnå lokalanestesi av slimhinner. De fleste nyere, syntetiske lokalanestetika har fått generiske navn som ender på -kain, f.eks. prokain og lidokain.

Alle stoffer som stabiliserer cellemembraner slik at cellene ikke depolariseres (dvs. at den elektriske spenningsforskjellen mellom inn- og utsiden av cellen utjevnes) av vanlige stimuli (membranstabiliserende stoffer), har i prinsippet lokalanestetisk virkning. De midlene som brukes til lokalanestesi i praksis, virker imidlertid først og fremst ved å blokkere spenningsavhengige Na+-kanaler. Midler med lokalanestetisk virkning brukes også for å hemme depolarisering av celler i andre situasjoner, f.eks. ved epilepsi, nevropatiske smerter og hjertearytmier.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.