Lokalanestetika, midler til lokalanestesi (se anestesi og lokalbedøvelse). Lokalanestetika hemmer nervenes evne til å lede impulser slik at det lokale området som nerven kommer fra, blir følelsesløst. Dette gjør det mulig å foreta kirurgiske inngrep mens pasienten er våken. Ulike typer. De vanligste kliniske former for lokalanestesi er overflateanestesi – når stoffet anvendes direkte på slimhinner, infiltrasjonsanestesi – når stoffet sprøytes inn i det området som ønskes anestesert, ledningsanestesi og pleksusanestesi – når stoffet brukes for å blokkere en større nerve eller et nettverk av nerver, og spinalanestesi – når stoffet sprøytes inn i nederste del av spinalkanalen slik at impulstrafikken i nedre del av ryggmargen blokkeres. En spesiell form er epiduralanestesi som ofte anvendes ved fødsler.

Kokain var det første stoffet som ble brukt for å oppnå lokalanestesi av slimhinner. De fleste nyere, syntetiske lokalanestetika har fått generiske navn som ender på -kain, f.eks. prokain og lidokain.

Alle stoffer som stabiliserer cellemembraner slik at cellene ikke depolariseres (dvs. at den elektriske spenningsforskjellen mellom inn- og utsiden av cellen utjevnes) av vanlige stimuli (membranstabiliserende stoffer), har i prinsippet lokalanestetisk virkning. De midlene som brukes til lokalanestesi i praksis, virker imidlertid først og fremst ved å blokkere spenningsavhengige Na+-kanaler. Midler med lokalanestetisk virkning brukes også for å hemme depolarisering av celler i andre situasjoner, f.eks. ved epilepsi, nevropatiske smerter og hjertearytmier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.