nyretransplantasjon

Ved transplantasjonen blir donornyrens blodkar koblet til arterie og vene i pasientens bekken og donornyrens urinleder blir forbundet med pasientens blære. Pasientens egne nyrer blir ikke fjernet, med mindre de syke nyrene fører til problemer for pasienten, for eksempel store cystenyrer som gir plassproblemer eller nyrer som gir økt risiko for utvikling av kreft etter transplantasjonen.

Nyredonor kan være en levende slektning eller venn som donerer én nyre. I Norge er det en forutsetning at det er en nær relasjon mellom donor og resipient, men i flere andre nordiske land aksepteres altruistisk nyredonor. Levende donorer utgjør 30–40 prosent av nyretransplantasjonene i Norge. Ved transplantasjon mellom familiemedlemmer velger man helst en donor som er ABO-blodtypeforlikelig med pasienten og som har en HLA-type mest mulig lik pasientens. Søsken er gunstige som nyregivere, da hvert søsken har 25 prosent sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. HLA-identitet mellom giver og mottaker gir betydelig redusert risiko for avstøtningsreaksjon.

Hvis man ikke finner en egnet levende giver, kan pasienten settes på liste i Scandiatransplant for å få egnet nyre fra avdød giver. Ved transplantasjon av nyre fra avdød donor, forsøker man også å finne en nyre som har en vevstype (HLA-type) mest mulig forenelig med pasientens vevstype og antistoffprofil. For å oppnå dette har de nordiske landene opprettet samarbeidsorganisasjonen Scandiatransplant, som er ansvarlig for utveksling av nyrer og andre organer mellom de nordiske landene. HLA-typene og ABO-typene til pasienter som venter på en nyre fra avdød donor blir registrert i en ventelistedatabase i Scandiatransplants hovedkvarter i Århus i Danmark.

Når donorene blir tilgjengelige ved et sykehus i Norden, blir disse HLA- og ABO-typet, det vil si at man undersøker hvilken HLA-type og ABO-type de har. Man søker deretter i Scandiatransplants database for å finne pasienter på ventelisten som er ABO- og HLA-forlikelige med donoren. Dersom det er full HLA- og ABO-forlikelighet med en pasient på Scandiatransplants venteliste, plikter donorsykehuset å tilby den ene donornyren til vedkommende pasient. Hvis man ikke finner en pasient som er HLA- og blodtypeforlikelig i Scandiatransplants database, benyttes donornyren lokalt ved eget transplantasjonssenter, og den gis da vanligvis til en pasient med størst mulig HLA-likhet med donor. Pasienter som har mange og sterke antistoffer mot ulike HLA-antigener gis også høy prioritet dersom det foreligger en donornyre med HLA-typer de ikke har antistoffer mot.

Resultatene etter nyretransplantasjon er i dag meget gode. Det største problemet ved nyretransplantasjon (som ved andre transplantasjoner) er avstøtningsreaksjoner. Mottakeren må derfor resten av livet bruke immundempende behandling.

En annen stor utfordring er knyttet til pasienter som trenger et nytt nyretransplantat fordi det første sviktet. Disse pasientene har en større risiko for å ha antistoffer mot fremmede HLA-typer og dermed lavere sannsynlighet for at et donororgan passer. For å redusere ventetiden for de mest immuniserte pasientene, har Scandiatransplant etablert et eget program for utveksling av nyrer fra levende givere. Per 2020 deltar Danmark, Sverige og Finland i dette programmet.

Nyretransplantasjon kan bli en bedre behandling for flere pasienter i fremtiden hvis man lykkes med å øke tilgangen på organer, fordele organer optimalt innen Scandiatransplant og samtidig skreddersy den immundempende behandlingen. Tilgangen på organer kan økes ved høyere antall levende nyregivere, ved deltakelse i utveksling av organer fra levende givere gjennom Scandiatransplant og ved å ta i bruk nye kriterier og metoder for aksept og høsting av organer fra avdød donor.

• transplantasjon
• nyre
• Scandiatransplant

• Scandiatransplants hjemmeside