Dialysebehandling er en metode for å fjerne avfallsprodukter og regulere kroppens vann-, salt- og syrebalanse når egen nyrefunksjon er sterkt nedsatt eller opphørt.

Dialyse oppstår når sirkulerende blod er i kontakt med dialysevæske over en semipermeabel membran. Denne slipper vann, salter og små molekyler gjennom, mens større molekyler som proteiner holdes tilbake. Små molekyler vil passere membranen fra væsken med høyere konsentrasjon til væsken med lavere konsentrasjon etter prinsipper for diffusjon. Ved å tilpasse dialysevæskens innhold kan man fjerne vannløselige avfallstoffer fra blodsirkulasjonen og gjenopprette salt- og syrebalansen. Vannoverskudd kan fjernes ved å skape trykkforskjell over membranen.

Dialysebehandling tilbys for en begrenset periode ved alvorlige tilfeller av akutt nyreskade (AKI) hvor nyrefunksjonen tar seg opp etter en tid, eller ved kronisk nyresykdom (CKD) i sluttstadiet i påvente av en nyretransplantasjon. Mange pasienter med CKD i endestadiet blir avhengig av livslang dialysebehandling hvis nyretransplantasjon av ulike grunner ikke kan gjennomføres. Dialysebehandling benyttes også ved enkelte forgiftninger for raskere å fjerne giftstoffet fra kroppen. Vi skiller mellom to hovedformer for dialysebehandling, hemodialyse og peritoneal dialyse.

Ved hemodialyse ledes pasientens blod ut av kroppen til et dialysefilter (dialysator) hvor blodet renses før det tilbakeføres til kroppen. Dialysefilteret består av en rekke hårrør som blodet går igjennom. Veggen i hårrørene er en semipermeabel membran hvor vann, salter og små molekyler som urinstoff og kreatinin kan passere gjennom. Større molekyler som proteiner holdes tilbake i blodbanen. Rundt hårrørene renner det dialysevæske som har ønsket sammensetning av salter og bufferløsning. Konsentrasjonsforskjeller mellom blod og dialysevæske vil føre til at avfallsprodukter og overskudd av salter og syrer vil gå over i dialysevæsken og kastes, stoffer man ønsker å tilføre blodet går fra dialysevæsken og over i blodet. Blodet som tilbakeføres til kroppen har dermed ønsket sammensetning. Ved å endre på trykket over dialysemembranen kan man bestemme mengden vann som trekkes ut av blodbanen.

Hemofiltrasjon er en variant av hemodialyse hvor blodet filtreres i dialysefilteret uten bruk av dialysevæske. Avfallstoffer fjernes ved konvektiv transport og man er avhengig av å tilføre store mengder væske med ønsket sammensetning av salter og buffer. Hemodiafiltrasjon kombinerer prinsippene for hemodialyse og hemofiltrasjon.

Hemodialyse er avhengig av en god blodtilgang. Dette sikres best ved å lage en arteriovenøs fistel på underarmen. Ved en enkel operasjon koples en arterie sammen med en vene under huden. Etter en modningstid kan man ved hver dialyse stikke nåler i fistelen, en for tilførende og en for fraførende blodstrøm. Hvis fistel ikke kan anlegges eller hemodialyse må starte før fistel er klar, kan blodtilgang sikres ved å legge inn et mykt kateter i en stor vene. Hemodialysekatetre har to løp, et for fraførende og et for tilførende blodstrøm.

For CKD-pasienter med dialysebehov utføres hemodialysebehandling tradisjonelt fire timer tre ganger ukentlig på sykehus. Hjemmeløsninger for hemodialyse gir mer fleksibel behandling og brukes i økende grad.

Ved akutt nyreskade med dialysebehov på intensivavdelinger kan hemodialysebehandling tilbys som skånsom og laveffektiv kontinuerlig nyreerstattende behandling (CRRT)

Peritoneal dialyse er en dialyseform som ofte er foretrukket som første dialysebehandlingsform, særlig hos barn. Den er skånsom, kan utføres hjemme og gir pasienten økt fleksibilitet. Ved peritoneal dialyse fungerer bukhinnen (peritoneum) som dialysemembran. Bukhinnen har et stort areal og rik blodforsyning. Et mykt kateter opereres inn i bukhulen og 1–2 liter dialysevæske settes inn i bukhulen. Dialysevæsken inneholder glukose, og ved hjelp av osmotisk trykk trekkes vann ut av blodbanen. Ved økende glukosekonsentrasjon, mer væsketrekk. Konsentrasjonsforskjeller medfører at avfallsprodukter fjernes. Etter noen timer tappes væsken ut, og ny dialysevæske settes inn. Pasienter med kronisk nyresvikt blir opplært til selv å styre behandlingen, som skjer hjemme.

Ulike former for peritoneal dialyse eksisterer. Ved CAPD (kontinuerlig ambulatorisk peritoneal dialyse), skiftes dialysevæske manuelt, vanligvis fire ganger i døgnet. APD (automatisert peritoneal dialyse) fører til en forenkling i behandlingen ved at dagtiden frigjøres, og dialysebehandlingen foregår bare om natten. Maskinen programmeres på sykehuset med hvilke og hvor mye væske som skal skiftes ut. Pasienten henger opp væsker før sengetid, og maskinen sørger automatisk for skift og tømming av dialysevæske fra bukhulen i løpet av natten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.