dialysebehandling

Dialysebehandling, metode for å fjerne avfallsprodukter, regulere kroppens vann- og saltmengder og balansere syrebalansen i blodet når nyrefunksjonen er sterkt nedsatt eller opphørt. Denne behandlingen er aktuell i påvente av en nyretransplantasjon, eller som alternativ dersom dette av en eller annen grunn ikke kan utføres. Dialysebehandling benyttes også ved forbigående akutt nyresvikt og ved enkelte forgiftninger. Det finnes flere former for dialysebehandling, bl.a. hemodialyse og peritoneal dialyse.

Hemodialyse består i at pasientens blod ledes ut av kroppen til et dialysefilter (dialysator) som består av en rekke hårrør som blodet går igjennom. Veggen i hårrørene er en semipermeabel membran hvor vann, salter og små molekyler som urinstoff og kreatinin kan passere gjennom, mens større molekyler som proteiner holdes tilbake i blodbanen. Rundt hårrørene er det dialysevæske som sørger for at det blir riktige konsentrasjoner av salter og at syrebalansen bedres. Fordi konsentrasjonene av stoffene er forskjellig i blod og i dialysevæske, vil avfallsprodukter og enkelte stoffer gå over i dialysevæsken. Ved å endre på trykket over dialysemembranen kan man bestemme mengden vann som trekkes ut av blodbanen.

For å sikre god blodtilgang slik at blodstrømmen til dialysefilteret er stor nok, lages det ved en enkel operasjon en fistel på underarmen. En arterie kobles da direkte sammen med en vene under huden. Ved hver dialyse vil det legges inn dialysenåler i fistelen, en for tilførende og en for fraførende blodstrøm. Blodstrømmen reguleres ved en pumpe på dialysemaskinen.

En annen måte for å sikre god blodtilgang og som benyttes når dialysebehandling må starte raskt, er å legge inn et mykt kateter i en stor vene. Disse dialysekatetrene som kan ligge inne i lang tid, har to løp, et for fraførende og et for tilførende blodstrøm. Dersom pasientens nyresvikt i særlig grad leder til væskeopphopning, kan det ved hjelp av dialysemaskinene og trykkendringer over dialysemembranen trekkes ut ekstra væske uten samtidig dialyse, ultrafiltrasjon. Hemodialysebehandling utføres over flere timer (vanlig 3–5 timer) og 2–4 ganger ukentlig og som regel i sykehus. Hemodialysebehandling brukes først og fremst i behandling av nyresvikt, men er også en behandlingsmetode for enkelte typer forgiftninger.

Hos noen pasienter, særlig ved alvorlige skader eller påvirket sirkulasjonsfunksjon, og hvor det er behov for akutt dialyse, kan hemo(dia)filtrasjon benyttes. Da pågår behandlingen gjennom hele døgnet. Det brukes da et filter som har større porer, slik at mer vann og avfallsprodukter slipper ut, men væsketapet erstattes helt eller delvis. Siden både fjerningen av avfallsstoffer og væske foregår over lengre tid enn ved hemodialyse, er den mer skånsom når pasienten har påvirket sirkulasjon.

Hemoperfusjon brukes meget sjelden ved spesielle og alvorlige medikamentforgiftninger. Blodet ledes da over et filter som inneholder kull og som binder det aktuelle medikamentet til seg.

Peritoneal dialyse er en dialyseform som øker i anvendelse. Ved peritoneal dialyse fjernes avfallsstoffene fra blodet gjennom bukhinnen (peritoneum) som fungerer som dialysemembran. Bukhinnen har et stort areal og rik blodforsyning. Et mykt kateter opereres inn i bukhulen og 1–2 liter dialysevæske settes inn i bukhulen. Dialysevæsken inneholder glukose (sukker), og ved hjelp av osmose trekkes vann ut av blodbanen. Ved økende glukosekonsentrasjon, mer væsketrekk. Konsentrasjonsforskjeller medfører at avfallsprodukter fjernes. Vanligvis etter noen timer tappes væsken ut, og ny dialysevæske settes inn. Peritoneal dialyse foretrekkes ofte hos barn. Pasienter med kronisk nyresvikt blir opplært til selv å styre behandlingen, som skjer hjemme.

Ulike former for peritoneal dialyse eksisterer. Ved den eldste metoden, CAPD (kontinuerlig ambulatorisk peritoneal dialyse), skiftes dialysevæske vanligvis 4 ganger i døgnet. APD (automatisert peritoneal dialyse) fører til en forenkling i behandlingen ved at dagtiden frigjøres, og dialysebehandlingen foregår bare om natten. Ved hjelp av en maskin bestemmes væsketrekk, og maskinen sørger automatisk for skift og tømming av dialysevæske fra bukhulen.

Plasmaferese er en blodrenseteknikk som tar sikte på å fjerne stormolekylære stoffer (bl.a. antistoffer) fra blodbanen. Blod føres gjennom et spesielt filter med stor porestørrelse slik at plasma med eggehvitestoffer filtreres ut. Blodplasma erstattes med albuminholdig væske eller med plasma fra blodbanken. Plasmaferese brukes ved sykdommer hvor det antas at man kan fjerne det skadelige stoffet som resulterer i sykdom. Det kan være antistoffer, immunkomplekser, tokiske stoffer, von Willebrands faktor (se hemolytisk-uremisk syndrom /trombotisk trombocytopen purpura), immunglobuliner (se myelomatose) eller lipoproteiner. Det brukes ved ulike typer immunologisk medierte nyresykdommer, og i økende grad ved enkelte blodsykdommer og av og til ved sjeldne nevrologiske lidelser.