ABO-systemet

ABO-liknende antigener er vidt utbredt i naturen, og vi utsettes for dem tidlig i livet. Det dannes da normalt antistoffer mot de antigenene vi mangler før toårsalder. I ABO-systemet forekommer derfor antistoffer i blodplasma mot de karbohydratvariantene som mangler.

Antistoffene mot ABO-antigenene er hovedsakelig av IgM-klasse, og som regel kan de aktivere komplement når de reagerer med sitt antigen på transfunderte røde blodceller. Da sprekker de røde blodcellene umiddelbart, og denne tilstanden kalles akutt hemolytisk transfusjonsreaksjon. Da frigjøres hemoglobin, som kan felles ut i nyrene og skade dem alvorlig. I tillegg utløses en generell betennelsesreaksjon og noen tilfelle disseminert intravasal koagulasjon (DIC) som kan føre til døden.

Anti-A og anti-B har evnen til å binde sammen (agglutinere) røde blodceller som inneholder tilsvarende A- og B-antigener. Før en transfusjon utføres derfor en forlikelighetsprøve der celler fra giveren og blodplasma eller blodserum fra mottakeren blandes. Blod gis kun til pasienten dersom agglutinasjon ikke finner sted. Ved bruk av elektroniske blodbanksystemer kan elektronisk forlik erstatte denne forlikelighetsprøven.

Ved transfusjon av røde blodceller eller blodplater og ved mange former for transplantasjon er det av grunnleggende betydning at mottakerens og giverens ABO-type er forlikelige. Det vil si at mottakeren (pasienten) ikke har antistoffer som kan reagere med giverens karbohydratkjeder av type A eller B. For å sikre dette, utfører man forlikelighetsprøver.

Personer med blodtype O har ingen karbohydratkjeder (antigener) som kan reagere med anti-A og anti-B. Derfor kan slike personer gi blod eller organer til de fleste andre mennesker. Givere med blodtype O er derfor det vi kaller universale blodgivere. Ved transfusjon av plasma må man unngå at det inneholder anti-A eller anti-B som reagerer med mottakers blodceller. AB-plasma, som ikke inneholder noen av antistoffene, er derfor universalplasma. Ved transfusjon fullblod, må man ta hensyn til at antistoffene reagerer med og kan ødelegge mottakerens egne celler.

Karbohydratkjedene av type A finnes i flere forskjellige varianter, som hver for seg er arvelige. De ulike formene er kodet på ulike alleler. A1 er sterkest og hyppigst, og står for nærmere 90 prosent. A2 er svakere, og står for vel 10 prosent. I tillegg finnes andre sjeldne og svake A varianter.

Også for blodtype B finnes svake varianter, men antallet er mindre enn for A.

• blodtype
• transfusjon
• blodet